Tunneldiode

Kretssymbol for tunneldiode. Symbolet brukes for eksempel i diagrammer for elektriske kretser.

Tunneldiode
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY SA 3.0
tunneldiode

En tunneldiode i germanium (GE 1N3716).

Av .
Lisens: public domain

Tunneldiode er en type halvlederdiode som ved hjelp av kvantemekaniske effekter kan operere i den øvre delen av frekvensområdet. Dioden ble oppfunnet i 1958 av japaneren Les Esaki. Tunneldioden blir derfor også kalt Esaki-dioden.

Faktaboks

Uttale
tunneldiˈode

Karakteristisk for tunneldioder er at de har en stor konsentrasjon av fremmedatomer (større enn cirka 10¹⁹ dopeatomer per cm³) og en brå overgang mellom n- og p-siden (se halvledere), som typisk strekker seg over bare 10 nanometer (nm). Leo Esaki observerte at slike tungt dopede halvledere har en negativ resistans. Negativ resistans (motstand) betyr at strømmen gjennom tunneldioden avtar når spenningen øker. Fenomenet blir omtalt som kvantemekanisk tunnelering, derfor navnet tunneldiode. Esaki ble senere belønnet med Nobelprisen i fysikk for denne oppdagelsen.

Bruk

Siden tunneldioder har lav kapasitans kan de arbeide med meget høye frekvenser, som går helt opp i mikrobølgeområdet, og som er langt over området der ordinære dioder og transistorer kan opererer i. De brukes derfor i elektroniske kretser som krever høy frekvens, som for eksempel i forsterkere, hurtige puls-diskriminatorkretser, oscillatorer og oscilloskoper.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg