logos (retorikk)

Logos er et retorisk bevismiddel som tar utgangspunkt i rasjonell argumentasjon; selve begrepet har en dobbel betydning som betyr både «ord» og «fornuft».

Hos Aristoteles (384–322 fvt.) er logos saken som taleren diskuterer, og bevismidlene er knyttet til sakens innhold heller enn talerens karakter (etos) eller tilhørernes følelser (patos). For Aristoteles er logos det ideelle bevismiddelet, det som burde overbevise, mens realiteten er at mennesker lar seg påvirke både av sine egne følelser og av hvem det er som fremfører en argumentasjonsrekke.

Overbevisning ved hjelp av logos kan skje på mange ulike måter, siden sakens fakta kan fremstilles på mange forskjellige måter. Argumentasjon kan ta mange former og danner basis for et eget teoretisk felt. En vanlig inndeling er i deduktiv metode, induktiv metode og abduktiv metode.

Deduktiv metode tar utgangspunkt i universelle lover eller prinsipper og slutter til enkelttilfeller, mens induktiv metode tar utgangspunkt i enkeltobservasjoner og slutter til allmenne regler. En klassisk deduktiv slutning kan begynne med vissheten om at alle mennesker er dødelige og at Sokrates er et menneske, derfor er også Sokrates dødelig. Den induktive versjonen av den samme tankerekken kan ta utgangspunkt i at samtlige mennesker som noensinne har levd, også har dødd – derfor er alle mennesker dødelige. Både fullstendige syllogismer og ufullstendige enthymemer er deduktive slutninger. I en syllogisme må både premisset om at i) alle mennesker er dødelige og at ii) Sokrates er et menneske nevnes eksplisitt, mens et enthymem kan utelate et av premissene – taleren kan for eksempel ta for gitt at publikum vet at mennesker er dødelige. Da holder det å påpeke at Sokrates er et menneske, derfor vil han dø en dag.

Deduktive slutninger er i prinsippet mer pålitelige enn induktive – i teorien kan det finnes udødelige mennesker. Men i praktisk og retorisk argumentasjon vil det ofte være vanskelig å etablere enighet om universelle lover, siden retorikken gjerne retter seg mot områder der det finnes uenighet. Et premiss om at «alle politikere lyver» kan legges til grunn for påstanden om at en enkeltpolitiker lyver – men hvis det ikke er enighet om premisset, vil ikke argumentet være holdbart.

Induktive slutninger er i større grad basert på sannsynlighet, og kan alltid motbevises av nye observasjoner, men er ikke like avhengige av konsensus rundt allmenne prinsipper. Abduktiv metode beskrives gjerne som slutning til «beste tilgjengelige forklaring». Hvis man observerer at fortauet er vått, kan man med rimelighet anta at det har regnet. Dette er heller ikke en sikker slutning, siden det kan være mange andre grunner til at fortauet er vått, men i praktisk argumentasjon vil slike slutninger være vanlige.

At logos er orientert mot fornuften betyr altså ikke at dette bevismiddelet er ugjendrivelig eller absolutt. Det dreier seg imidlertid om et middel til overbevisning som tar utgangspunkt i saksopplysninger og empiriske observasjoner, og som i mindre grad er knyttet til avsender og mottaker.