Elektronaffinitet, affinitetsenergi, uttrykk for grunnstoffenes tilbøyelighet til å ta opp elektroner og danne negative ioner. Den defineres som energien som frigjøres, eller forbrukes når et fullstendig upåvirket atom for et gitt grunnstoff tar opp et elektron og danner et negativt ion.

Størst elektronaffinitet har de grunnstoffer som står umiddelbart foran en edelgass i grunnstoffenes periodesystem, dvs. grunnstoffene fluor, klor, brom og jod. For disse frigjøres energi når atomene tar opp elektroner og danner enverdige negative ioner. Det skyldes at atomene dermed oppnår en energetisk gunstig edelgasskonfigurasjon. Størst elektronaffinitet har klor, deretter kommer fluor, brom og jod. Også ved dannelsen av enverdig negative ioner av hydrogen, oksygen og svovel frigjøres det energi. Dannelsen av toverdig negative oksygen- og svovelioner krever derimot energi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.