Dykking kan gi flere typer skader, som alle har sin årsak i at trykket i vannet som omgir dykkeren, og i luften (gassblandingen) som vedkommende puster inn, er høyere enn lufttrykket over vannoverflaten. Jo dypere det dykkes, jo mer øker dette trykket som omgir dykkeren og de problemer dette gir.

En hjelmdykker eller froskemann puster til enhver tid luft eller en annen gassblanding under trykk på det samme nivå som vanntrykket på den dybden hvor han befinner seg. De gassene som pustes inn i lungene vil i større grad enn ved overflatetrykk diffundere over i blodet, transporteres rundt i kroppen og avlagres i vevene. Mengden av gass som løses og lagres, avhenger av dykketiden og dybden.

Eller dykkersyke skyldes at gasser, og spesielt nitrogen som under dykket er blitt avlagret i vevene, ved for hurtig oppstigning frigjøres i så stort omfang at det dannes bobler i vevsvæske og blod. Boblene kan kile seg fast i små blodårer og gi symptomer og skader. De vanligste symptomene er smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes også nervesystemet, og det kan opptre lammelser. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen hemmes av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.

Behandlingen av trykkfallsyke skjer i trykkammer hvor dykkeren puster rent oksygen inn under forhøyet trykk (rekompresjon) og deretter utsettes for en trinnvis trykksenkning eller dekompresjon, svarende til en forsiktig og etappevis oppstigning.

Trykkfallsyke var alminnelig i dykkingens barndom fordi man ikke kjente årsaken og derved ikke foretok den riktige, trinnvise dekompresjonen. Den britiske fysiologen J. S. Haldane (1860–1936) påviste at innen bestemte tider og dybdegrenser kunne trykket senkes til det halve uten fare for bobledannelse, og han utarbeidet et tabellsystem for trinnvis dekompresjon som senere er videreutviklet. En dykker som følger anbefalte, moderne dykketabeller vil med mer enn 99,99 % sikkerhet ikke få trykkfallsyke. Ved oppståtte tilfeller skal dykkeren bringes hurtigst mulig til rekompresjonsbehandling i trykkammer.

I Norge finnes stasjonære trykkammer i Tromsø, Ramsund, Bergen, Kristiansand, Horten og Oslo. Disse drives enten av forsvaret eller av sykehus på stedet. I Oslo samarbeider brannvesenet med Ullevål sykehus i trykkammerbehandlingen. Haukeland sykehus i Bergen har landsfunksjon for såkalt hyperbar medisin, som omfatter dykkermedisin og høytrykks- eller hyperbar oksygenbehandling, en behandling som brukes også i annen medisinsk sammenheng, f.eks. ved visse infeksjoner, ved stråleskader og kroniske sår. Sykehuset gjennomfører i et samarbeid trykkammerbehandlingen ved Haakonsvern orlogsstasjon og ved Norsk Undervannsteknologisk Senter.

Andre typiske dykkerskader er oksygenforgiftning, karbondioksidforgiftning og trykkskader.

Oksygen- og karbondioksidforgiftning opptrer spesielt ved bruk av oksygenapparater med pusting av rent oksygen under et visst dybdenivå og skyldes høye konsentrasjoner av henholdsvis oksygen og karbondioksid i celler og vev. Ved full oksygenforgiftning inntrer bevisstløshet og kramper. Hvis slik forgiftning ikke har vært for kraftig eller vart for lenge, vil virkningen av den vanligvis forsvinne helt ved pusting under normale overflateforhold.

Dybderus, nitrogennarkose, skyldes spesielle virkninger av nitrogen på kroppens celler, bl.a. nervecellene. Dybderus har effekter som ligner alkoholrus. De første symptomene kan sees ved luftdykking til 30–40 m dyp, og det kan inntre bevisstløshet ved ca. 100 m dyp.

For å hindre både oksygenforgiftning og ruseffekten av nitrogen, lar man vanligvis dypvannsdykkere puste en egnet blanding av oksygen og helium når det dykkes dypere enn 50 m.

Høytrykksnervesyndrom er noe dypdykkere utsettes for å få ved for rask trykkøkning ved dykk dypere enn ca. 150 m. De vanligste symptomene her er synsproblemer, koordinasjonsvansker, søvnvansker og skjelving, men også hallusinasjoner og bevisstløshet har forekommet ved store dyp.

Trykkskader er en fellesbetegnelse for skader som kan oppstå i kroppens luftfylte hulrom under dykking. Det oppstår skader i mellomøre og nesens bihuler med smerter fra disse hulrommene, hvis ikke dykkeren greier å utligne trykket i dem under ned- eller oppstigning.

Lungesprengning er en alvorlig trykkskade som kan inntre hvis luftveiene er sperret under oppstigning fra dykk. Gassene i luftveiene og i lungeblærene utvider seg under oppstigningen, og hvis de ikke kan unnslippe fordi passasjen ut fra lungene er stengt, vil det kunne oppstå sprengning og ødeleggelse av lungenes finere deler. Gass i bobler kan da føres med blodet til hjernen (arteriell gassemboli) og gi alvorlig hjerneskade eller død. Derfor kreves rask behandling med bl.a. rekompresjon til høyt omgivende trykk.

Det er ellers sterkt omdiskutert om dykking generelt, og dypdykking spesielt, over tid kan forårsake at det utvikles helseskader. Det er i denne forbindelsen angitt å være funnet forandringer i bl.a. skjelettet, nervesystemet, lungene og hørselsapparatet hos dykkere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.