Kulebane, den krumme linjen som prosjektilets tyngdepunkt tegner på sin flukt fra skytsmunningen til nedslagspunktet. Formen avhenger av prosjektilets utgangshastighet og -retning, vinden, tyngdekraften, luftmotstanden, som er avhengig av prosjektilets form, lufttemperatur og trykk samt prosjektilets rotasjon. På store avstander innvirker også jordrotasjonen.

I lufttomt rom vil kulebanen være en parabel med toppunkt midt mellom munningen og nedslagspunktet, nedslagsvinkelen er lik utgangsvinkelen og endehastigheten lik begynnelseshastigheten; største skuddvidde oppnås da ved 45° utgangsvinkel. I luft taper prosjektilet etter hvert mer og mer av sin hastighet på grunn av luftmotstanden, så kulebanen krummer seg sterkere jo lenger ut prosjektilet kommer. Toppunktet ligger derfor ikke på midten, men nærmere nedslagspunktet, nedslagsvinkelen er følgelig større enn utgangsvinkelen, og endehastigheten mindre enn begynnelseshastigheten. Største skuddvidde får man ved en vinkel 35–43° (varierer noe ved de forskjellige skytevåpen). På grunn av prosjektilets rotasjon går kulebanen noe ut til siden av skuddplanet gjennom utgangsretningen, avdriften (derivasjon) faller til høyre ved høyreriflet skyts, til venstre ved venstreriflet. Utgangsretningen avviker også som regel litt fra kjernelinjens forlengelse (avvikningsvinkelen). En kulebane blir kalt raserende (bestrykende) når den ikke på noe sted i banen hever seg mer enn målets høyde over siktelinjen til målets fot. Læren om prosjektilers bevegelse kalles ballistikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.