atferdsgenetikk

Atferdsgenetikk er studiet av genetikkens og miljøets bidrag til atferd og psykologiske egenskaper, trekk og evner.

De psykologiske egenskapene som er mest studert er intelligens, personlighet og psykiske lidelser, men svært mange forskjellige målbare psykologiske trekk, evner og egenskaper som varierer mellom mennesker er studert. Generelt er funnet at alle disse viser noe effekt av arvbarhet, men også at miljøfaktorer forklarer en del av forskjellene mellom mennesker.

Innen atferdsgenetikken benytter man både indirekte estimering av arvbarhet ved studiet av familier, tvillinger, og adopterte, men også direkte estimater og identifisering av spesifikke gener med molekylærgenetiske teknikker.

Atferdsgenetiske begreper

Det er en rekke begreper innen atferdsgenetikken som er viktige å kunne, for å forstå hva funnene fra denne forskningsdisiplinen faktisk betyr.

Arvelig

Arvelig er i dagligtalen nesten det samme som medfødt, noe som ikke er påvirket fra miljøet. For noen betyr det at trekket må være der fra fødselen av. Men dette skaper noen problemer, da man nok også tenker på at trekk som modnes naturlig også er medfødt, som tenner, eller bryster hos jenter. Innen atferdsgenetikken betyr arvelig at trekket overføres genetisk mellom generasjoner. To bein, ett hode, og andre generelle menneskelige trekk er arvelige, men det er viktig å merke seg at disse trekkene har samtidig svært lav arvbarhet, da nesten alle mennesker har disse anatomiske trekkene. Evolusjonsprosessen vil både gi genetisk varians gjennom mutasjoner, og samtidig redusere genetisk varians gjennom seleksjon. Menneskelige universelle trekk og artstypiske egenskaper vil derfor typisk ha lav genetisk varians, selv om de overføres genetisk.

Arvbarhet

Arvbarhet er det korrekte begrepet for det man studerer i tvilling- og adopsjonsstudier. Arvbarhet er et mål på hvor mye av variansen i et målt trekk eller egenskap som skyldes genetisk varians i det studerte utvalget (altså hvor mye av forskjellene mellom mennesker som skyldes forskjeller mellom genene deres). Dersom det ikke finnes forskjeller i gener, fordi trekket er et menneskelig universelt trekk, vil det være lav arvbarhet. Arvbarhetsestimatet er et resultat av samspillet mellom miljøvarians og genetisk varians.

Delt miljø

Delt miljø er den delen av den ikke-genetiske variansen som gjør medlemmer av samme familie likere. Man må huske på at dette er et statistisk begrep, og ikke en beskrivelse av faktisk miljø. Det er typisk at folk forsøker å konkretisere hva innholdet i dette begrepet konkret er, men det gir ikke særlig mening. Utvalget har utviklet seg i nokså variert miljø, og det er kun den statistiske effekten av dette miljøet i etterkant av uviklingsprosessen som representeres i dette målet/begrepet.

Ikke-delt miljø

Ikke-delt miljø er den delen av den ikke-genetiske variansen som gjør medlemmer av samme familie mindre like. Som over, dette er et statistisk definert begrep, og sier ingenting om konkret innhold i miljøet til utvalget.

Teoretiske betraktninger

Mens mange nok tenker at atferdsgenetikk primært er fokusert på genetikkens rolle, så er det vesentlig å forstå at atferdsgenetikken også er den fremste metoden for å oppdage miljøets rolle i utviklingen av forskjellige trekk, egenskaper og trekk. Innen utviklingspsykologien er det en generell sannhet at de fleste menneskelige egenskaper utvikles som et samspill mellom arv og miljø. Dermed må man studere både arv og miljø for å kunne kontrollere effektene av begge faktorene.

Atferdsgenetikkens tre lover er en oppsummering av funnene fra atferdsgenetisk forskning. Dette er ikke lover i vanlig forstand, men typiske, robuste, statistiske funn og oppsummeringer fra en svær litteratur. Generelt finner man at:

1. Alle psykologiske trekk, tilstander og egenskaper er arvbare

2. Effekten av å vokse opp i samme familie er mindre enn effekten av gener

3. En vesentlig del av variansen i menneskets komplekse psykologiske trekk forklares verken av genetiske faktorer eller av familiemiljøet

Dette har konsekvenser for utviklingspsykologiskforskningsmetode. Man må på bakgrunn av dette, når man studerer utvikling av et trekk, alltid kontrollere for både arv og miljø. Dette betyr at dersom man finner likhet mellom nær slekt, og man ikke har kontrollert for effekten av genetisk varians eller familielikhet, så kan man ikke trekke konklusjonen at likheten skyldes miljø – sannsynligvis skyldes likheten genetisk likhet.

Det er videre viktig å huske på at forskjellige arvbarhetsestimater i stor grad kun er gyldige for det bestemte utvalget som er studert. De varierer derfor fra utvalg til utvalg, basert på både hvor mye genetisk og miljømessig varians det er i dette utvalget. Det har konsekvenser for hvordan man skal forstå både arvbarhetsestimater, og forskningen på arv og miljø. For eksempel vil en tilstand som Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) virke å være forklart av traumer i et normalutvalg, men genetisk forklart i stor grad i et utvalg der alle har opplevd traumer. Optimal miljøtilpasning av opplæring vil dermed øke graden av genetisk forklaring av forskjeller, i den grad det fremdeles finnes forskjeller. Politisk eller ideologisk motstand mot genetikk endrer ikke disse forholdene.

Det viktigste bidraget til arvbarhetsforskningen er derfor ikke det bestemte arvbarhetsestimatet, men anerkjennelsen av at variansen i de fleste trekk skyldes både arv og miljø. Et trekk er derfor ikke mer eller mindre biologisk som følge av et høyere eller lavere arvbarhetsestimater, det er nødvendigvis bare påvirket av begge faktorene i ulik grad fra trekk til trekk og utvalg til utvalg. Funn av store genetiske effekter er ikke det samme som genetisk determinisme.

Til slutt er det også slik at disse funnene ikke sier noe om individuell utvikling. Det at høyde har en arvbarhet på ,9 eller ekstroversjon har en arvbarhet på ,6 betyr ikke at et gitt individ har vokst 90 prosent på grunn av genene sine og bare 10 prosent på grunn av næring, eller at personligheten til individet kommer mer fra gener enn fra miljøet. Tallene gir bare mening på gruppenivå, og er meningsløse på individnivå.

Atferdsgenetiske metoder

Familiestudier forsøker å identifisere mønstre av atferd på tvers av generasjoner. Blødersykdommen ble identifisert på denne måten, der man så at den forekom i enkelte familier, men hoppet over enkelte generasjoner. Innen psykiatrien oppdaget man tidlig at det var økt sannsynlighet for enkelte lidelser innen enkelte familier, uten at de komplekse måtene disse tilstandene oppstår på kunne identifiseres nærmere med denne metoden. I familiestudier er det nesten umulig å skille mellom miljøfaktorer og genetiske faktorer.

Adopsjonsstudier vurderer hvorvidt man blir likere biologiske foreldre (eller søsken) eller likere adoptivforeldre (eller søsken). Antakelsen innen generell psykologisk utviklingspsykologi har i stor grad vært at man påvirkes primært av miljøet. Det er derfor spennende å se på hvor lik man er biologiske eller adoptive slektninger når man for eksempel når voksen alder.

Tvillingstudier er spennende da man får sett på likhetsforskjeller mellom eneggede og toeggede tvillinger. Dersom genetisk varians forklarer et trekk vil de eneggede være likere enn de toeggede, siden de gjennomsnittlig deler alle sine gener, mens toeggede i snitt kun deler kun halvparten.

En svært kraftig metode oppstår når man kan blande adopsjons- og tvillingstudier. Da får man testet samme gener i forskjellige miljø.

Molekylærgenetiske studier forsøker å identifisere enten enkeltgener eller grupper av gener som bidrar til atferd, evner, trekk, eller psykiske lidelser. Generelt er funnet at svært få enkeltgener som er identifisert bidrar mye, og selv store grupper av gener gir liten forklart varians, det vil si forklarer en begrenset mengde av variasjonen. Dette siste funnet kan omtales som atferdsgenetikkens fjerde lov.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg