arvbarhetsestimat

Arvbarhetsestimat er et mål på hvor mye av variansen i et målbart, fenotypisk trekk (et observerbart trekk som viser individuelle forskjeller) som skyldes utvalgets genetiske varians.

Hva betyr arvbarhetsestimatet?

Høye arvbarhetsestimater betyr ikke at gener bestemmer et trekk, og det sier ingenting om samspillet mellom arv og miljø hos individer. Det er et statistisk variansmål som er et resultat av både den totale variansen i det målte trekket, den genetiske variansen og miljøvariansen.

Dersom barn i et utvalg har hatt optimalt kosthold og ernæring gjennom utviklingen vil miljøet ha påvirket høyde slik at alle har vokst så høye som genene deres tillater. Likevel vil ikke alle barna bli like høye. Det er fordi genetiske forskjeller fremdeles vil gi høydeforskjeller og genetisk varians vil forklare godt over 90 prosent av variansen. Hvis gruppen hadde hatt dårlig eller varierende ernæring kan man med relativt stor sikkerhet anta at de ikke hadde blitt like høye.

Det er mulig å la miljøet få bestemme mer av variansen, for eksempel ved å la forskjellige individer i utvalget få mer eller mindre optimal ernæring. Dette kan skje i utvalg etter sultkatastrofer eller på grunn av fattigdom i deler av utvalget. Da vil man oppleve at arvbarhetsestimatet faller, fordi miljøvariansen har fått mer å si for utvalgets forskjeller i høyde.

Utregning

Arvbarhetsestimatet kan utregnes ved hjelp av Falconers formel, der man sammenligner toeggede med eneggede tvillinger ved tvillingstudier.

Først finner man korrelasjonen på et spesifikt trekk for hver av tvillingstypene, for eksempel ekstroversjon. Deretter regner man ut differansen mellom de to korrelasjonene. Dette gir estimatet for halvparten av genene (fordi eneggede er 100 prosent like, mens toeggede er 50 prosent like), så dobler man differansen for å finne den forklarte variansen for alle genene. Her begår man en forenklet antakelse om at miljøet er like likt for toeggede som for eneggede tvillinger. Dette er sannsynligvis ikke alltid tilfelle, typisk er nok miljøet noe likere for eneggede, noe som mer komplekse modeller tar hensyn til.

Moderne atferdsgenetikk estimer arvbarhet nesten utelukkende basert på strukturelle modeller. Dette har mange fordeler, for eksempel at man kan sammenligne flere modeller mot hverandre.

Funn

Normale personlighetstrekk har i stor grad arvbarhetsestimater i sjiktet 0,3-0,5 – noen ganger høyere. Typisk er effekten av ikke-delt miljø 0,5-0,7 og delt miljø 0.

Psykiske lidelser varier en del, men studier av en rekke forskjellige lidelser (som schizofreni, bipolar lidelse, ADHD) har gitt arvbarhetsestimater i sjiktet 0,5-0,8.

For IQ er effekten av delt miljø størst tidlig i livet, men avtar etter hvert. Arvbarhetsestimatene for IQ hos voksne ligger på tvers av flere studier rundt 0,5, med noe høyere arvbarhetsestimater for verbale enn tallbaserte evner.

Kritikk av arvbarhetsestimat

I utgangspunktet er funnene fra atferdsgenetisk forskning basert på svært store utvalg. Funnene er reproduserbare og robuste. Likevel er det begrenset hvilke slutninger man kan trekke utifra arvbarhetsestimat.

For det første vil estimatene kunne variere fra utvalg til utvalg basert på både fenotypisk varians, genetisk varians, og miljøvarians.

Høyere arvbarhetsestimater betyr ikke at trekk er mer biologiske. De fleste trekk som påvirkes av genetisk varians påvirkes også av miljøvarians. Det er snakk om arv og miljø, ikke arv eller miljø. Videre har arvelige trekk med nærmest ingen arvbarhet klare biologiske grunnlag, som menneskets evne til språk, tilknytning eller anatomiske, artstypiske trekk som to bein og ett hode.

En annen feilslutning er at trekk som har høy arvbarhet ikke påvirkes av miljøet. Som i eksempelet over: Universelt optimalt kosthold i et utvalg påvirker gjennomsnittshøyden i utvalget positivt, samtidig som det sannsynligvis resulterer i redusert miljøvarians og dermed økt arvbarhetsestimat, da genetisk varians forklarer mer av forskjellene i høyde i utvalget. Høye arvbarhetsestimat er ikke et eksempel på genetisk determinisme, det at gener bestemmer ett trekk.

Det viktigste bidraget til arvbarhetsforskningen er derfor at det har synliggjort hvilken miljøtype som påvirker i hvilken alder for hvilke trekk. For eksempel er det ikke-delt miljø som forklarer mest av variansen i normale personlighetstrekk. Arvbarhetsforskningen har også slått fast at gener er involvert i nesten alle målte menneskelige trekk, evner, egenskaper og atferd. Dette har grunnleggende konsekvenser for utviklingspsykologisk forskning, der man må ta på alvor den generelle og aksepterte grunnholdningen om at utvikling skyldes et samspill mellom arv og miljø, og der man må kontrollere for begge typer kilder til varians, både arv og miljø.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg