Wolfgang Klafki, tysk pedagog og didaktiker, er en av vår tids betydeligste teoretikere innenfor tysk-kontinental didaktikk. Klafki har arbeidet som folkeskolelærer, og var fra 1963 til 1992 professor i pedagogikk ved Marburg Universitet.

Klafki har bidratt til å utvikle dannelsesbegrepet og dannelsesteorier, og i sin didaktikk har han strebet etter å forene forskjellige dannelsesformer. Karakteristisk for Klafkis teoretiske virksomhet er hans åpenhet for nye faglige impulser, og han maktet å gi den åndsvitenskapelige, hermeneutiske didaktiske tradisjonen et utvidet grunnlag ved å åpne for den mer empiriske orienteringen i engelsk-amerikansk curriculum-tenkning. Klafki har på dette grunnlaget arbeidet for å utforme en «kritisk-konstruktiv didaktikk». Klafki har hatt innflytelse på utviklingen av norsk didaktikk, og hovedtrekk i hans didaktikk er omtalt av Reidar Myhre (1967), Bjørg Brandtzæg Gundem (1983) og Ilmi Willbergh (2010).

I Klafkis didaktikk er kunnskapsinnholdet sentrum både for teoridannelser og praktisk undervisning, men undervisning og læring blir forstått innenfor en horisont der begrepet dannelse må avklares. I den åndsvitenskapelige tradisjonen ble kjernen i didaktikken fremstilt som et møte mellom en person med subjektive forutsetninger og en verden som måtte fortolkes. Klafki har formulert forskjellige varianter av dannelsesformer der han skiller mellom formale og materiale typer. Vekslingen mellom slike dannelsesprinsipper kan studeres i læreplaner der materiale og formale typer varierer. Klafki har forsøkt å forene dannelsesformene i sitt begrep kategorial dannelse ved å hevde at det er kategoriene som er forbindelsen mellom eleven og verden. Kategoriene kan makte å åpne verden for elevenes bevissthet (Hohr, 2011).

Klafki hevder at didaktikken må basere seg på en dannelsesteori. Samtidig som den åndsvitenskapelige tradisjonen er en viktig forutsetning for didaktikken, understreker Klafki at didaktikken må være åpen overfor praksis. Didaktikk skal være en disiplin som kan understøtte lærere når de skal planlegge og gjennomføre undervisning.

Fra 1960-tallet ble den åndsvitenskapelige didaktikken utfordret fra den voksende empiriske forskningen på skole og klasserom. Klafki har forsøkt å forene den nye empiriske kunnskapen med en hermeneutisk tilgang. Didaktikken må utvikle seg i pakt med mer empirisk kunnskap. Også fra et annet hold ble den åndsvitenskapelige pedagogikken kritisert da tilhengere av den kritiske pedagogikken hevdet at pedagogikken måtte bli mer samfunnskritisk for å skape et mer rettferdig samfunn. Ved å kalle sin didaktikk for «kritisk-konstruktiv» har Klafki markert at han også aksepterer ambisjonen om samfunnskritikk, men samtidig vist til at det klassiske dannelsesbegrepet bærer i seg et perspektiv om frihet.

Den åndsvitenskapelige tradisjonen har hatt innvirkning på norsk akademisk pedagogikk og skoletenkning. Forskningen som denne tradisjonen har inspirert til har vært overveiende hermeneutisk i metodetilnærming, og i stor grad konsentrert seg om undersøkelser av læreplaner og styringsdokumenter.

  • «Wolfgang Klafki» i Den store Danske. Gyldendals åbne encyklopedi.
  • Gundem, B, B, and S. Hopmann (1998,2002): Didaktik and/or Curriculum. An International Dialogue. New York:Peter Lang
  • Gundem, B.B. (1983): Skolens oppgave og innhold. En studiebok i didaktikk. Oslo:Universitetsforlaget
  • Hamilton, D. (1999): «The pedagogic paradox (or why no didactics in England)». Pedagogy, Culture & Society,7:1, pp. 135-152.)
  • Hansén, S.-E. og Forsman, L. (red)(2011): Allmändidaktik - vetenskap för lärare. Lund:Liber
  • Hohr,H.J.: Kategorial danning og kritisk konstruktivisme. I Steinsholt (red) (2011):Dannelse. Introduksjon til et ullent landskap. ss. 163-175  
  • Hopmann, S. (2007): Restrained Teaching: The Common Core of Didaktik. European Educational Research Journal, 6:109-124
  • Klafki, W. (2004): Skoleteori, skoleforskning og skoleutvikling i politisk-samfundsmæssig kontekst. København:Hans Reitzels Forlag 
  • Klette, K. (2007): Trends in research on teaching and Learning in Schools: didactics meets classroom studies. European Educational Research Journal, Vol. 6, No. 2, ss147-160 (13s)
  • Myhre, R. (1967): Innføring i pedagogikk. Oslo:Fabritius
  • Westbury, I., Hopmann, S. and Riquarts, K.(Eds.) (2000): Teaching as a Reflective Practice. The German Didaktik Tradition. London:Routledge
  • Willbergh, I. (2010): Mimetisk didaktikk: Om undervisning som kunst. I Midtsundstad, J. og Willbergh, I. (red): Didaktikk: nye teoretiske perspektiver på undervisning. Oslo:Cappelen Akademisk

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.