Trofim Denisovitsj Lysenko, sovjetisk biolog, uteksaminert i Kiev 1925. Som plantefysiolog ble han kjent for sitt arbeid med vernalisering. Han stilte seg i skarp opposisjon til den mendelske genetikk og det grunnlag den hadde gitt planteforedlingen. I praksis kom han til å hevde det lamarckistiske prinsipp, dvs. at det ytre miljø aktivt kan forandre plante- og dyrearters arveanlegg i en slik retning at arten passer bedre i dette miljø. Mot slutten av 1930-årene ble hans oppfatning anerkjent som den eneste riktige. Han startet nå en nådeløs forfølgelse av tilhengere av klassisk genetikk, og mange ble fengslet og forvist. N. Vavilov gikk i 1935 av som president for Lenins landbruksvitenskapelige akademi i Moskva. Lysenko ble president for akademiet, antagelig i 1938.

Han nådde høydepunktet for sin makt 1948. På et møte i Lenins landbruksvitenskapelige akademi i Moskva rettet han voldsomme angrep mot de få forskere som fremdeles støttet den mendelske genetikk. De fleste av dem kom da med erklæringer om at de hadde tatt feil og at Lysenkos lære var den riktige. Bare noen få forskere forlot møtet og mistet dermed sine stillinger. Etter Stalins død ble hans stilling svekket. På den 20. partikongress 1956 ble Vavilov rehabilitert og hans verker kunne utgis igjen. Under Khrustsjov fikk Lysenko riktignok økende innflytelse, men han nådde aldri samme enerådende posisjon. I 1965 ble han avsatt som direktør for Vitenskapsakademiets genetiske institutt i Moskva. Han og hans medarbeidere fikk skylden for de store vanskeligheter som jordbruket i SSSR hadde hatt, bl.a. pga. de planteforedlingsmetoder som var blitt brukt helt siden 1930-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.