Sandefjord Skofabrikk

Etterkrigstiden ble turbulent, med lange perioder med driftsstans og oppsigelser i 1951. Selskapet valgte likevel å satse større, med ambisjoner om ny fabrikk på den gamle idrettsbanen Tempo, som de skaffet seg. Først ble det imidlertid bygd egen fabrikk for modernisert produksjon av herresko av lær med vulkanisert såle – en ny teknikk som ga billigere og bedre sko og oppsving for merket «National». Dette gjorde det mulig å endelig bygge den nye fabrikken tegnet av Sandefjordarkitekten Skottun, på Tempobanen. Den nye fabrikken ble organisert i enda et datterselskap med navn A/S Ekko. Produksjon og administrasjon ble flyttet hit i 1963, og innen 1973 var all produksjon samlet her.

Skofabrikken i Sandefjord var blant de ledende i Norge, og holdt relativt stand utover på 1960-tallet i en skofabrikk-bransje i sterk nedgang, blant annet som følge av konkurranse fra utlandet. Sandefjordfabrikken rasjonaliserte produksjonen med blant annet å redusere antall skomodeller fra over 160 varianter til noen få basismodeller. Fabrikken hadde uansett alltid satset på det enklere markedet av herresko og barnesko, og unngått det mer kompliserte motebildet i dameskoenes verden. På slutten av 1960-tallet produserte fabrikken omtrent 400 000 par sko i året.

Etter 1973–1974 startet fabrikken produksjon av vernesko, og etter hvert ble dette det eneste egenproduserte produktet, samtidig som agentur og salg av andre sko ble hovedfokus. Fortsatt utover på 1980-tallet ble noe egenproduksjon av klassiske herresko opprettholdt gjennom forsvarskontrakter, i likhet med andre av de få gjenværende norske skofabrikkene. Blant annet vant fabrikken i 1983 en stor ordre på sko til Forsvarets nye permisjonsuniform.

Utover på 1990-tallet fortsatte nedgang med nedbemanning og tidvis driftsstans. I 1999 ble skifteretten så vidt unngått ved nye aksjeeiere i form av Gjøvik-selskapet Bekken og Strøm. Med det forsvant siste generasjon av grunnleggerfamilien Hasle ut av historien.

I 2000 flyttet de nye eierne kontor, produksjon og lager til nye lokaler på Pindsle, og året etter ble all produksjon nedlagt. De siste brukbare produksjonsmaskinene ble solgt til nabofabrikken Klaveness, som da var en av en liten håndfull gjenværende norske skofabrikker.