Rikard 1 Løvehjerte

Faktaboks

Rikard 1 Løvehjerte
Rikard I Løvehjerte, engelsk Richard the Lionheart, fransk Richard Cœur de Lion
Født
8. september 1157, Oxford, England
Død
6. april 1199, Châlus, Aquitania (i dag i Frankrike)
Rikard Løvehjertes grav, fra ca. 1199, i Fontevraud kloster, i Anjou.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Rikard 1 Løvehjerte var konge av England i årene 1189–1199. Han tilhørte huset Anjou eller Plantagenet og var tredje sønn av Henrik 2 og Eleonore av Aquitania. Han er kanskje best kjent for deltakelsen i det tredje korstog og ble i ettertiden omtalt som et mønster for datidens ridderstand.

Tidlige år

Lite vites om Rikards barndom og utdannelse. Familien var preget av stor indre strid fordi kong Henrik 2 med dronning Eleonore fikk fire ambisiøse sønner som alle nådde voksen alder. Eleonore var dessuten selv en myndig kvinne og styrte som hertuginne i sin egen rett over det rike hertugdømmet Aquitania. Hun tok dessuten sønnenes side i kampene mot faren. På 1150- og 1160-tallet ble den unge prinsen tilsynelatende brukt som brikke i skiftende politiske allianser og ble forlovet med flere kvinner i løpet av oppveksten. Maktpolitisk sto han i skyggen av sin eldre bror Henrik, som ble kronet til medkonge av England ved siden av Henrik 2 allerede i 1170. Faren lot likevel Rikard bli hertug av Aquitania, i 1172.

I de neste årene utmerket Rikard seg som vellykket militær leder i kamper mot opprørere og ytre fiender i og omkring hertugdømmet. Rikard deltok i broren Henriks opprør mot faren i 1173 og 1174. De ble slått men Rikard fikk likevel beholde Aquitania. Da broren Henrik døde i 1183 ble Rikard arveprins, men konflikter mellom Henrik og de gjenlevende brødrene fortsatte i skiftende allianser gjennom nesten hele 1180-tallet. Henrik 2 døde i juli 1189, etter sigende da han fikk høre at også sønnen Johan hadde konspirert mot ham. Rikard sikret seg raskt herredømmet over Normandie og ble kronet til konge av England i september samme år.

Det tredje korstog

I 1191 erobret Rikard Løvehjerte og den franske kongen Filip August tilbake byen Acre (i dagens Israel) for korsfarerne. Fremstillingen er en illuminasjon fra slutten av 1300-tallet.
Av /Bibliothèque nationale de France.

I løpet av sine ti år som konge tilbrakte Rikard bare seks måneder i England. Han hadde avgitt korsfarerløfte allerede i 1187 etter det kristne kongeriket Jerusalems fall, og snart etter kroningen begynte Rikard derfor å forberede seg på deltakelse i det tredje korstog. Han satte inn lojale menn i viktige posisjoner i England, sikret grensen mot Wales og Skottland og skaffet den nødvendige finansieringen til foretaket. I juli 1190 dro Rikard i tospann med den franske kongen Filip 2 August fra Vézelay i Frankrike til Sicilia. I mars 1191 dro Rikard videre, men etter en storm havnet deler av flåten hans i hendene på den bysantinske stormannen Isaac Dukas KomnenosKypros. Etter en kort konflikt erobret Rikard øya og etablerte et vestlig herredømme der som skulle vare i nesten 400 år.

Etter ankomsten til Det hellige land deltok Rikard i erobringen av Acre i juli 1191, men røk uklar med både kong Filip August av Frankrike og den østerrikske hertug Leopold 5. De to sistnevnte dro snart tilbake til Europa, mens Rikard, som hadde betydelige midler etter erobringen av Kypros, fortsatte sørover i retning Jerusalem. Han slo en overlegen styrke under den egyptiske sultanen Saladin ved Arsuf i september og tok den strategisk viktige byen Jaffa i november 1191. Mangel på hærstyrker og uenighet mellom lederne av korstoget satte imidlertid en stopper for videre framrykning. Rikard forsvarte likevel Jaffa mot Saladin sommeren 1192, men etter nyheter om uro og opprør i England og Frankrike inngikk Rikard et fredsforlik med den egyptiske sultanen.

Siste år

Rikard Løvehjerte røk uklar med sin tidligere allierte Filip August allerede under det tredje korstoget, og fra 1195 sloss kong Rikard mot Filip August i allianse med den tyske keiser Henrik 6. I 1198 lå mesteparten av hertugdømmet igjen under Rikards herredømme. Bildet forestiller Rikard (til høyre) i kampen mot Filip August ved Gisors i 1198. Fremstilling fra første halvdel av 1300-tallet.
Av /Bibliothèque nationale de France.

På hjemveien ble Rikard tatt til fange i Østerrike av hertug Leopold, som var blitt fornærmet av Rikards menn ved erobringen av Acre. Kongen ble deretter overlevert til den tysk-romerske keiser Henrik 6, som nærmest auksjonerte ham bort til høystbydende. Filip August av Frankrike og Rikards bror Johan uten land, som ønsket å overta den engelske tronen, deltok i budkrigen, men det var Rikards mor Eleonore som til sist betalte keiseren 100 000 merker sølv for sønnens løslatelse. Under fangenskapet bidro dessuten Rikard til forlik mellom keiseren og ulike tyske fyrster, og han skaffet seg dermed viktige allierte i kampen mot broren og den franske kongen.

I England hadde Rikards støttespillere holdt Johans ambisjoner i sjakk, og ved kongens tilbakekomst i 1194 hamlet han opp med den siste rest av motstand. Forholdene var mer usikre på kontinentet, der deler av hertugdømmet Normandie allerede var erobret av den franske kongen. Fra 1195 sloss kong Rikard mot Filip August i allianse med den tyske keiser Henrik 6, og i 1198 lå mesteparten av hertugdømmet igjen under Rikards herredømme. Han vendte derfor sørover for å slå ned opprør i Aquitania. I mars 1199 ble han såret ved Châlus-Chabrol utenfor Limoges. Det gikk verk i såret, og kong Rikard døde 6. april samme år. Han ble etterfulgt på den engelske trone av broren Johan.

Ettermæle

Rikard var et betydelig organisatorisk og militært talent og ble hyllet av samtiden så vel som av ettertiden. Både vestlige og arabiske forfattere beskriver Rikard som en energisk, modig og åndsnærværende hærfører. Tilnavnet løvehjerte (fransk coeur de lion) ble gitt ham allerede i 1191 av poeten Ambroise, som fulgte Rikard med på korstoget til Det hellige land. Det kaotiske herredømmet til Rikards etterfølger på den engelske tronen, Johan (regjerte 1199–1216), har nok likevel bidratt til ettertidens lovprisning av Rikard. Dette kommer spesielt godt til syne i varianter av legenden om Robin Hood, der handlingen er flyttet fra senmiddelalderen til kong Rikards regjeringstid. Senere historikere har vært mer kritiske til Rikard, blant annet på grunn av hans økonomiske politikk og fordi han tilbrakte så mye tid utenfor England.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg