Ragnar Vigdal

Vigdal var født på gården Vigdalsli i nedre Vigdal, en sidedal til Jostedalen. På farsgården livnærte han seg som gårdbruker og smed, et yrke som hadde gått fra far til sønn gjennom flere generasjoner. I 1944 flyttet Vigdal, kona Ingeborg og sønnen Klaus til Gaupne, der han bodde resten av livet.

Vigdal var kjent som en dyktig smed, men drev også med blant annet snekring, treskjæring og mekanikerarbeid. I tillegg var han en sterk kulturpersonlighet med et svært bredt interessefelt. Han lærte tidlig å spille hardingfele, og bygde også selv en god del feler. Han skrev mange dikt og var en rik kilde for folkevisetradisjonen, men først og fremst var han kjent for å ha et stort og særpreget repertoar med gamle religiøse folketoner (salmetoner).

Han vokste opp og fikk opplæring i denne spesielle sangtradisjonen blant det gamle lekfolket, som han selv ble en naturlig del av gjennom familien. Det var først og fremst i hjemmet han fikk sin sangopplæring. Gården til familien var et viktig samlingssted når lekfolket skulle holde møtene sine. I tillegg var begge foreldrene flinke sangere som ofte sang i barndomshjemmet. Luster var allerede tidlig på 1800-tallet et senter for haugianismen i Sogn etter at Hauge besøkte bygdene i området første gang i 1802.

Lekmannsbevegelsen etter Hans Nielsen Hauges tid har vært svært viktig for oppblomstringen og utbredelsen av den religiøse folkesangen. Både ved husandakter og andre private samlinger i hjemmet, og på øvrige oppbyggelige samlinger, hadde sangen en helt sentral rolle og fikk rike vekstvilkår. Brorsons tekster sto her helt sentralt. I tillegg ble flere lokale tekstforfattere mye brukt, flere av dem var fra Luster og Hafslo, blant andre Kristi Gjerseggen Morken og Erik og Ivar Venjum.

Vigdal videreførte både repertoaret og sangstilen som rådde blant det gamle lekfolket et godt stykke inn på 1900-tallet. Hans framføinger av de gamle religiøse folketonene var kjennetegnet gjennom en svært alderdommelig og melismatisk syngemåte med en utstrakt bruk av halvhøye toneintervall. Han var veldig bevisst om verdien det hadde å ta vare på den gamle sangstilen og hvordan sangene skulle framføres i pakt med de eldre lokale sangkildene.

Det var viktig for Vigdal å føre denne sangtradisjonen videre til senere generasjoner. Han drev derfor mye med opplæring av unge sangere fra både Luster og det øvrige Sogn, og han fikk ofte også besøk av sangere fra andre deler av landet som ønsket å lære den spesielle syngemåten og repertoaret hans. En god del av dette repertoaret er bevart for ettertiden gjennom rundt 300 opptak med Vigdal i arkivene til Arne Bjørndals samling i Bergen. I tillegg er det utgitt flere kassetter, plater og CD’er samt en video med Vigdal til bruk i opplæringsarbeidet.

• norsk folkemusikk
• kveding