Hode- og haleskjold av trilobitten Megistaspis limbata (Boeck, 1838) fra Hukformasjonen, Oslofeltet.

. fri

Megistaspis, utdødd trilobittslekt, vanlig forekommende fossil i mellom-ordoviciske kalksteiner og skifre i Norge. Navnet ble foreslått av Jaanusson (1956) som erstatning for det gamle slektsnavnet Megalaspis, som allerede var brukt om en nålevende fisk.

Megistaspis er store trilobitter som kan bli opp mot 35 cm lange. Kroppen er oval; avrundet foran og bak (Megistaspis (Megistaspis)) eller  med en pigg bakerst på haleskjoldet (Megistaspis (Ekeraspis)). Hodeskjoldet (Cephalon) har en dårlig avgrenset glabella (midtfelt) og ganske store øyne med vidt, men flatt synsfelt. De fleste artene har lange kinnpigger. Kroppen (thorax) består av åtte ledd med relativt smalt midtfelt og vide sidefelter. Haleskjoldet (pygidium) er ganske langt, med langt, smalt midtfelt med kanskje 15 ledd som går nesten til enden, opptil 10 ledd på sidefeltene, og en ganske bred, konkav kant rundt. Hypostomet på undersiden av hodet er pæreformet uten bakre vinger.

Megistaspis skiller seg fra den nærstående Megistaspidella ved at hodeskjoldet og haleskjoldet er avrundet (bortsett fra M. (Ekeraspis), og ved at haleskjoldet har færre, men tydeligere ledd.

Megistaspis finnes i underordovicium over hele det baltiske skjold; i Osloområdet finnes den i Tøyenformasjonen og Hukformasjonen. Svært vakre eksemplarer blir funnet i St. Petersburgområdet i Russland. Den gir sannsynligvis opphav til den noe senere slekten Megistaspidella.

Megistaspis var sannsynligvis et mudderfiltrerende dyr som levde oppe på overflaten av bunnen; den smale midtaksen tyder på at dyret hadde ganske svake muskler til å bevege bena, mens de brede sidefeltene ga god plass under dyret til å rote opp bunnslam og transportere smådyr og andre matpartikler fremover til munnen. Mangelen på "vinger" bakerst på hypostomet (platen under magen) tyder også på at dyret bare skyflet mudder inn i munnen uten å behøve noen slags knusemekanisme. Den samtidige slektningen Asaphus levde nede i mudderet, og hadde kraftige rifler på hypostomvingene; den spiste sannsynligvis større byttedyr.

Hoel, O. A. (1999): Trilobites of the Hagastrand Member (Tøyen Formation, lowermost Arenig) from the Oslo Region, Norway. Part I: Asaphidae. Norsk Geologisk Tidsskrift 79 (3), 179-204.

Jaanusson, V. (1956): Untersuchungen über baltoskandische Asaphiden. III: Über die Gattungen Megistaspis n. nom. und Homalopyge n. gen. Bull. Geol. Inst. Uppsala,vol. 36.

Nielsen, A. T. (1995): Trilobite systematics, biostratigraphy and palaeoecology of the Lower Ordovician Komstad Limestone and Huk formations, southern Scandinavia. Fossils and Strata 38, 374 sider.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.