Ktesifon

Selevkia ble grunnlagt av Aleksander den stores etterfølger, Selevkos 1 Nikator, i ca. 305 fvt., og var en typisk hellenistisk by som tjente som hovedstad i selvkidenes rike. Ktesifon var et lite sted som hadde eksistert i lengre tid. Gradvis smeltet disse to sammen.

Rundt 226 fvt. ble byen erobret av parterne og tjente som vinterresidens for de partiske kongene fra det første århundre fvt. Parterne førte flere kriger mot både romere og grekere. På 200-tallet evt. ble byen erobret av de persiske sasanidene og ble en del at det store nypersiske riket. Romerne forsøkte flere ganger å erobre og holde byen, uten å lykkes. Etter hvert ble det inngått diplomatiske forbindelser mellom Ktesifon og Det østromerske riket. I 637 evt. ble byen erobret av araberne, og senere trengt i bakgrunnen av Bagdad. Den forfalt etter hvert.

Sasanidene praktiserte en form for zoroastrisme, og var i utganspunktet ikke velvillig innstilt til annerledestroende. Andre trossamfunn fortsatte likevel å eksistere i det stille, til tross for tidvise forfølgelser.

I 409 ga kong Yazdegerd 1. tillatelse til å gjenoppbygge ødelagte kirker og til å praksere kristendom åpent. Under et stort kirkemøte som ble holdt i Selevkia-Ktesifon i 410, ble biskopen tildelt tittelen katholikos, og gitt den øverste myndighet over hele den østlige kirken. Ktesifon var nå sentrum for den assyriske østkirken (også kalt den nestorianske kirken).

I jødisk tradisjon ble byen kalt Mahuza, og var lenge residens for eksilarken, det offisielle overhodet for det jødiske samfunnet i Mesopotamia. På slutten av 400-tallet evt. gjorde eksilarken Mar Zutra 2. oppstand mot perserne og opprettet en egen liten jødisk stat. Denne ble knust av perserne få år etter, og eksilarken henrettet. Byen hadde også lenge et kjent Talmud-akademi, jeshiva.