Lars Pedersen er en norsk musiker med en rekke utgivelser under navnet When og som medlem av bandene Hærverk, Holy Toy og The Last James.
Pedersen startet sin artistkarriere i familiebandet Far + 4, med faren Tore Pedersen og tre søstre. Til tross for at han platedebuterte med singelen Jeg vil bli kjendis/Ha det bra vi sees igjen (1972), har Pedersen vært svært lite synlig i mediene.
Som trommeslager i Hærverk, Pull out og Holy Toy med Andrej Nebb, har Pedersen gitt viktige bidrag til norsk rockehistorie i perioden som gjerne omtales som postpønk.
På 1990-tallet startet han det Beach Boys-inspirerte bandet The Last James, hvor han først spilte med Rune Nilsen, siden med Haakon Ellingsen og Lars Lillo Stenberg. Bandet kom med tre album: Grape, The Last James og Kindergarten.
I When (først kalt Hospital Blimp) er Pedersen multiinstrumentalist, men han har også med seg Haakon Ellingsen på flere album, slik at det etter hvert fremstår som en duo.
Den eksperimentelle musikken spenner fra mørke, jagede stemninger (Svartedauen) via avantgardistiske kollasjer og sampling, til lys 1960-talls-inspirert pop med psykedeliske innslag (Trippy Happy). Ofte kan alle stemningene finnes innenfor samme album, som med Whensday. Men det lyse kommer tydeligere til uttrykk etter nedleggelsen av The Last James.
Første When-utgivelse var Drowning But Learning (1987), som fikk god mottakelse. Den ble fulgt av Death in the Blue Lake (1988) og Black White And Grey (1991). Den første When-perioden er svært mørk, noe som blir tydelig når Satyricon brukte deler av Death in the Blue Lake (1988) på sitt album Dark Medieval Times (1993).
Svartedauen (1992) er en 38 minutter lang kollasj med mørke, jagede stemninger. LP-coveret viser Theodor Kittelsens tegning av Pesta-skikkelsen. Albumet kom samtidig som den norske svartmetallbølgen og solgte relativt godt. Det har blitt stående som en viktig utgivelse og referanse. I Morgenbladets kåring over Norges 100 viktigste album (2012) kom Svartedauen på 69. plass, stemt fram av musikere.
Prefab Wreckage (1994) er mer rytmisk. Gynt (1997) kommenterer Edvard Grieg og hans Peer Gynt-musikk.
Med neste utgivelse gikk When til plateselskapet Jester. Utgivelsen Psychedelic Wunderbaum (1999) markerer også et skritt i retning lysere, psykedelisk kollasj-pop, som utvikles videre med The Lobster Boys (2001). Her bidrar Øyvind Borgemoen Lyse (trommer og melodika) og Nils-Arne Øvergård (gitarer). De bidro også på det Spellemannpris-nominerte albumet Pearl-Harvest (2003).
Whenever (2004) og Trippy Happy (2007) har fulgt opp den psykedeliske stilen. På You Are Silent (2008) vender Pedersen tilbake til sin dystrere side. Albumet har et spor med tekst fra Boris Pasternak.
I 2009 ble When med Lars Pedersen og Nils-Arne Øvergård nominert til Spellemannprisen i åpen klasse for sin hyllest til den eksperimentelle jazzlegenden Sun Ra: Homage Series Vol. 1: Sun Ra.
Misshimmisshimmisshim (2011) er Beatlesinspirert psykedelia-pop. Tittelen viser til ordene du angivelig hører etter «Paul is dead» når du spiller låta A Day In The Life fra albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band baklengs. Både denne utgivelsen og Whensday (2012) ble laget i tett samarbeid med Håkon Ellingsen (The Last James).
When har blitt nominert til Spellemannprisen i åpen klasse to ganger:
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.