Kjell Ivar Vannebo

Kjell Ivar Vannebo er en norsk språkforsker. Cand.philol. 1966 fra Universitetet i Oslo med nordisk hovedfag og mellomfag i tysk og allmenn språkvitenskap. Dr.philos. 1978. Universitetslektor i norsk språk og litteratur ved Stockholms Universitet 1967–1970. Universitetslektor fra 1970, senere førsteamanuensis, fra 1984 dosent og fra 1985 professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Bestyrer ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (UiO) 1990–1991.

Vannebos vitenskapelige produksjon faller hovedsakelig innenfor tre områder: grammatikk, leksikografi og forskning omkring skriving og skriveferdighet. Med hovedfagsoppgaven Aksjonsart i norsk. Ein syntaktisk funksjonsanalyse (utgitt som bok i 1969) gav Vannebo sitt første bidrag til det feltet som skulle komme til å stå sentralt i hans forskning innenfor moderne norsk grammatikk: verbalsyntaks og -semantikk. Dette var tema også for Vannebos doktoravhandling, Tempus og tidsreferanse. Tidsdeiksis i norsk (1978), som har blitt stående som standardbeskrivelsen av tid og tempus i norsk grammatikk. Vannebo har siden (sammen med Jan Terje Faarlund og Svein Lie) skrevet Norsk referansegrammatikk (1997), den hittil grundigste og mest omfattende grammatikken for moderne norsk.

På det leksikografiske området har Vannebo blant annet revidert og utvidet J. F. Voss’ Norsk-tysk ordbok (1969) og sammen med Birgitta Fowler utgitt Norstedts norsk-svenska ordbok (1992), som kom ut samme år i Norge (Norsk-svensk ordbok, Kunnskapsforlaget). Fra årtusenskiftet skrev han dessuten flere populærvitenskapelige bøker om norske ord og uttrykks opprinnelse, bl.a. Katta i sekken og andre uttrykk. Bruk, bakgrunn og betydning (2006), Et Columbi egg og andre uttrykk (2009) og Fra egennavn til fellesnavn. Klondyke, Kneipp og Quisling (2014).

Innenfor studiet av skriveferdighet er Vannebos vektigste bidrag boken En nasjon av skriveføre. Om utviklinga fram mot allmenn skriveferdighet på 1800-tallet (1984), som bidrog til å løfte dette forskningsfeltet, som hadde vært dominert av pedagoger, inn i nordistikken. Sett i lys av nyere bidrag til kunnskapen om tidlig skriveferdighet i Norge og Norden forøvrig, av blant annet Jostein Fet og Charlotte Appel, fremstår Vannebo som mer moderat når det gjelder å hevde utbredt skriveferdighet før 1800.

I årene 2000–2004 var Vannebo oppnevnt av Universitetet i Oslo som bokmålsmedlem av Norsk språkråd og var da formann av fagnemnda. Han ledet i disse årene det omfattende oppryddingsarbeidet etter samnorskperioden, der en del gamle riksmålsformer ble tatt inn igjen i den offisielle bokmålsrettskrivningen, og det ble forsøkt å skjære ned på den store valgfriheten. Finn-Erik Vinje bemerker i NBL at den kursendringen som ble initiert av departementet i årene før årtusenskiftet, neppe var i tråd med Vannebos egne språkpolitiske preferanser, men at han lojalt gjennomførte oppdraget som departementet hadde pålagt Språkrådet.

Vannebo har ved siden av sin egen forskning utført en rekke redaksjonelle oppgaver, blant annet grunnla han arbeidsskriftserien Norskrift og satt i redaksjonen for hele 84 nummer av den (1975–1995), og han var redaktør (sammen med Odd Einar Haugen) for det tradisjonsrike tidsskriftet Maal og Minne (1996–2005).

Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo fra 1990 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1997.