Jan Terje Faarlund, norsk språkforsker. Mag.art. i nordisk språkvitenskap 1974. Stipendiat 1974–79, fra 1979 amanuensis og siden professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Trondheim (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) 1981–83 og 1985–97, professor i nordisk og allmenn språkvitenskap ved University of Chicago 1979–80 og 1984–85, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1998.

Faarlund er en av Norges mest kjente og internasjonalt anerkjente lingvister. Han har særlig arbeidet med historisk syntaks, med hovedvekt på syntaktiske endringer i nordiske språk fra urnordisk til norrønt og videre til dagens moderne norsk. Sentrale arbeider er bl.a. boken Syntactic Change. Towards a Theory of Historical Syntax (1990) og referanseverket The Syntax of Old Norse (2004), den første norrøne syntaks på nesten hundre år. Faarlund har også forsket på norsk og nordisk grammatikk mer allment, med Norsk referansegrammatikk (1997), skrevet sammen med Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo, som viktigste verk. Andre arbeider med en rent synkron orientering er Norsk syntaks i funksjonelt perspektiv (1980, 2. rev. utg. 1992) og Totenmålet (2000), en kortfattet grammatikk over dialekten i Faarlunds hjembygd Østre Toten.

Faarlunds forskning er preget av hans sterke interesse for lingvistisk teori. Han er tilhenger av og har selv arbeidet innenfor den generative språkteorien som ble grunnlagt av Noam Chomsky. Han har gitt en lettfattelig populærvitenskapelig introduksjon til denne teorien med boken Revolusjon i lingvistikken. Noam Chomskys språkteori (2005). Gjennom sine arbeider hvor han har anvendt generativ lingvistisk teori på et norsk og nordiskspråklig materiale, har Faarlund vært med på å bygge broer mellom fagmiljøene i nordisk og allmenn språkvitenskap. Han har sittet i diverse fagpolitiske og administrative komitéer, hvor han har bidratt til å fremme utbredelsen av den generative språkteorien ved universitetet.

Som leder for nynorskseksjonen i fagnemnda i Norsk språkråd 1996–2000 spilte Faarlund en viktig rolle i normeringen av det nynorske skriftspråket. Faarlund markerte seg som tilhenger av en stram og tydelig norm når det gjaldt formverket, men var generelt positiv til den liberaliseringen av ordforrådet i nynorsk som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet, der mange dansk-tyske lånord som tidligere hadde vært utestengt fra nynorske ordlister, ble vedtatt sluppet inn i varmen.

Selv om hovedvekten av Faarlunds språkforskning har ligget på de nordiske språkene, har han også interessert seg for andre ikke-beslektede og typologisk fjerntliggende språk. Hans feltarbeid og forskning i indianerspråket zoque i Mexico resulterte i boken A Grammar of Chiapas Zoque (2012), som er den første omfattende grammatikken for dette språket. Faarlund har alltid vært opptatt av strukturelle likheter og ulikheter mellom språk (språktypologi) og av den underliggende menneskelige språkevnen, som han mener er biologisk betinget. I senere år har han således vært tilknyttet SFF-et Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN) ved Universitetet i Oslo, der han har forsket på språklig kompetanse i samarbeid med bl.a. språkfilosofer.      

Medlem av The Philological Society i London fra 1977, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1983 og av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo fra 1996. Mottok den prestisjetunge Gad Rausing-prien fra Kungliga Vitterhetsakademien i 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.