Karasjok kirke

Odd Kjeld Østbyes første forslag til ny kirke lå på en slette utenfor bebyggelsen og var en sirkulær sentralkirke som skulle ha rødt tak. Kirkedepartementet motsatte seg plasseringen, og kirken ble flyttet inn i bebyggelsen. Kirken endret i flytteprosessen form og karakter. Den ble firkantet, mer dempet i materialer, farge og stofflighet.

Kirken har en sentral plassering i bebyggelsen og ligger i enden av en flat terrengform som nord for kirken skråner ned mot elven. Sett fra broen, elven og veien reiser kirken seg med en viss verdighet. Sett fra bebyggelsen og atkomsten er de to takflatene trukket ned og reduserer høyden til husstørrelse. Her ligger inngangen og kontorer, kapell, venterom og peisestue, og dessuten menighetssalen, som kan legges til kirkerommet som en utvidelse. Det er visuell kontakt til kirkerommet fra de fleste av disse arealene.

Den nye kirken er en trekirke, panelt inne og ute. Gamlekirken hadde et visst universelt preg og kunne ligget mange steder i vårt langstrakte land, mens nykirken er lokalt forankret i en fortolkning av samisk byggekunst og kultur, med urformen, gammen, som inspirasjonskilde. Den er bygget i en stolpekonstruksjon og er kledd utvendig med trepanel i stedet for skinnfeller, som for gammens vedkommende. Trepanelet ute er mørkbeiset. Hovedformen er kvadratisk med et slakt, symmetrisk pyramidetak som avsluttes med et tårnoppbygg med kors som spir. På de to sidene som vender mot sør, er takflaten forlenget ut fra selve kirkerommet og rommer tilleggsfunksjoner og inngang. Taket er kledd med skifer, som gir et varig, forfinet og rolig preg.

Man kommer inn fra kirkebakken, som er en noe utflytende, åpen parkeringsplass. Et takutstikk båret av to stolper markerer inngangen. Idet man kommer inn, oppdager man at kirkerommet er orientert diagonalt på det kvadratet man nettopp har gått inn i. Døren til kirkerommet ligger vinkelrett på denne diagonalen, som går fra sør til nord. I sørenden, som man allerede har bak seg, ligger kirkens sanktum, en trivelig peisestue til bruk før og etter gudstjenestene og på hverdagene.

Kirkerommet er organisert etter den lengste diagonalen, midtgangen, slik at det fra inngangen blir en målrettet vandring langs en klar akse mot alteret. Alteret ligger altså mot nord i det 18 x 18 meter store kirkerommet og mot det eneste hele hjørnet i kirkebygget. Til forskjell fra de profane rommene har det sakrale rommet avrundede hjørner som mykner rommet og minner om gammens sammenhengende vegger, her fôret med vertikalt glattpanel i flere bredder. Lavtsittende, horisontale vinduer gir små blikk mot verden utenfor, men ikke mer enn at oppmerksomheten holdes i kirkerommet og bidrar til en intim stemning.

Med den sentraliserte planen kan man undres om alterets plass i et hjørne er optimal. Hvorfor ligger det ikke i sentrum av rommet? Det er en motsetning her, men også en forklaring. For det første balanserer rommet vakkert om diagonalen, horisontalen og vertikalen akkurat slik som det nå er. For det andre ligger det en spenning i dette rommet mellom ord og sakrament på den ene siden og det himmelske lys på den andre siden. I tillegg kommer det faktum at lyset nå omgir hele rommet og menneskene der, ikke bare ett punkt i sentrum, som ville blitt overfokusert. Mennesket kan ha godt av å sitte under et himmelsk lys i et sentralrom og la blikket gli igjennom rommet mot et fjernere mål. Det er noe av denne dualismen som gjør dette rommet rikt, meningsfylt og samtidig motsetningsfylt. Mennesket trenger hus som kan samle sinn og tanker. Mennesket trenger helligdommer som ikke er overforklart eller overbestemt.

Kirkerommet har 280 sitteplasser orientert vinkelrett på diagonalen. Orgelet har fått en god plassering til venstre, i det vestre hjørnet mot sakristiet og kontorene. Alteret, prekestolen og døpefonten er tegnet av arkitekten, og har en gjennomført og enkel utførelse i furu med islett av betong. Prekestolen er ekstra bred, for det benyttes oftetolk ved gudstjenestene. Alterpartiet ligger to trinn opp, og alterringen er i trinnene.

Kristusfiguren i malt tre er festet til stolpen bak alteret og viser den oppstandne Kristus. Den er laget av Nils Persen Magga, Nesseby. Korset på alteret er et utskåret reinsdyrhorn. Både det og alle tekstilene i kirken er laget lokalt.

Til tross for arbeidskirkefunksjonene har kirken ved sitt samlende tak og det markante tårnet fått en klar form som forteller at dette er en kirke. Det er tårnets sentrale plassering over det kvadratiske kirkerommet som bevirker det. Tårnet er samtidig lyskilden for hele kirkerommet. Det store dagslysinntaket som kaster sitt lys på fargeklatter i interiøret og på menneskene, gir også lys til de omkringliggende rommene. I mørketiden er det to lyskranser som erstatter dagslyset og omslutter de samme rommene og menneskene med kunstig lys som forsterker kirkerommets sluttede form ytterligere. Trematerialer ute og inne forsterker opplevelsen av gammens urform. Storgammen er blitt helligdommen, modernisert med limtrekonstruksjoner som er holdt sammen i kraftige knutepunkter med ståldetaljer og farger. Paraplykonstruksjonen inngår som en dekorasjon i seg selv, mens ventilasjonskanalene forteller mer om tidens syn på økonomi og estetikk.

Gulvet er slipt og lakkert betong. Stående furupanel og liggende, smale vinduer knytter vegger og tak sammen og stemmer rommet som lunt og trygt å være i. Et blikk ut er tilstrekkelig til å vite om det regner eller snør, eller om elven går stri. Inne er det tørt og varmt.

• arbeidskirke
• kirke
• Karasjok