Hohenzollern – tysk fyrsteslekt

Hohenzollern, tysk fyrstehus (senere konge- og keiserdynasti), opprinnelig fra Schwaben, med navn etter slektens stamborg på Zollernberg sørvest for Tübingen. Slekten kan følges tilbake til Friedrich 1 (død før 1125), som fikk tittelen greve av Zollern 1111. Grev Friedrich 3 (død 1201) ble 1191/92 utnevnt til borggreve av Nürnberg, og kom dermed i besittelse av krongodsene i Franken. Hans to sønner delte familiens eiendommer mellom seg: Den eldste, Konrad 3 (død 1260), fikk borggrevskapet og ble stamfar til den frankisk-prøyssiske linje (senere protestantisk), mens Friedrich 4 (død 1251) fikk grevskapet Zollern og ble stamfar til den schwabiske (katolske) linje av slekten.

Denne linjen fikk rang som riksfyrster 1363. 1415 fikk Friedrich 6 (1371–1440) markgrevskapet Brandenburg i arvelig len av keiseren; med dette fulgte også verdigheten som kurfyrste. Hans sønn, kurfyrst Albrecht Achilles (1414–86) var far til bl.a. kurfyrst Johann Cicero (1455–99) og Friedrich (1460–1536), markgreve av Ansbach og Kulmbach; sistnevntes gren døde ut på mannssiden med hans sønnesønn Albert Friedrich (1553–1618), hertug av Preussen.

Johann Cicero var far til bl.a. kurfyrst Joachim 1 Nestor (1484–1535), Anna (1487–1514) – som ble gift med Frederik 1 av Danmark-Norge og stammor til det dansk-norske kongehus, og Albrecht (1490–1545), erkebiskop og kurfyrste av Mainz. Johann Ciceros sønnesønns sønnesønn, kurfyrst Johann Sigismund (1572–1619), ble gift med datteren av den siste hertug av Preussen, og hertugdømmet tilfalt dermed markgrevene av Brandenburg. Han var farfar til Fredrik Vilhelm (1620–88), «den store kurfyrste», som utvidet familiens besittelser betydelig, og fra 1660 fikk løst Preussen fra polsk lensoverhøyhet. Han var far til kurfyrst Fredrik 3 (1657–1713), som 1701 tok tittelen konge i Preussen. Hans sønnesønn Fredrik 2 den store (1712–86) endret 1740 tittelen til konge av Preussen, og erobret 1746 hertugdømmet Schlesien fra Polen. Han ble etterfulgt av sin brorsønn Fredrik Vilhelm 2 (1744–97), og dennes sønnesønn Vilhelm (1797–1888), som ble konge av Preussen 1861, ble tysk keiser ved det tyske keiserdømmes gjenopprettelse 1871, og samtidig ble keisertronen gjort arvelig i huset Hohenzollern. Hans sønnesønn Vilhelm 2 (1859–1941) abdiserte 1918. Huset Hohenzollerns nåværende overhode er hans sønnesønns sønn, prins Friedrich Wilhelm (f. 1939).

Denne linjen brukte fra 1400-tallet tittelen greve av Hohenzollern. Den delte seg på begynnelsen av 1600-tallet i to grener, Hohenzollern-Hechingen (døde ut 1869) og Hohenzollern-Sigmaringen. Begge grenene fikk riksfyrstetittel 1623, men overlot suvereniteten over sine fyrstedømmer til kongen av Preussen 1847. Fyrstene av Hohenzollern-Sigmaringen beholdt imidlertid sine store godser (bl.a. slottet i Sigmaringen) og betydelige kunstsamlinger. Fyrst Carl Anton (1811–85) av Hohenzollern-Sigmaringen var far til Leopold (1835–1905) og Carl Eitel Friedrich (1839–1914). Leopold ble 1870 lansert som kandidat til den spanske trone, og dette var en av de utløsende årsakene til utbruddet av den fransk-tyske krig 1870. Carl ble 1866 fyrste i Romania, konge (Carol 1) 1881–1914, og ble etterfulgt av Leopolds sønn Ferdinand. Hans etterslekt satt på tronen i Romania til 1947. Ferdinands brorsønns sønn, prins Johann Georg av Hohenzollern-Sigmaringen (f. 1932) er gift med den svenske prinsesse Birgitta, søster av kong Carl 16 Gustaf.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.