Ferrara-Firenze-konsilet, kirkemøte åpnet av pave Eugenius 4 i Ferrara i 1438 etter at han hadde oppløst Baselkonsilet i 1437; flyttet til Firenze i 1439. Hovedformålet var å forberede forsoning mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken. Den greske kirken var representert ved keiser Johannes 8, patriarken av Konstantinopel, og ved teologen Bessarion, erkebiskopen av Nikea. Fra den latinske kirken var dominikaneren Johannes fra Montenero den fremste teologen.

Stridspunktene var særlig tilføyelsen av filioque ('og fra sønnen') i trosbekjennelsen og den romersk-katolske kirkes lære om skjærsilden. Man ble enig om et kompromiss; grekerne anerkjente filioque, men ble ikke forpliktet til å oppta ordet i sin trosbekjennelse. Senere ble det også enighet om de andre spørsmålene – til og med pavens overhøyhet, og unionen (bullen Laetentur caeli) mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke ble undertegnet av pave Eugenius 4, keiser Johannes 8 og 116 latinske og 32 greske prelater 6. juli 1439.

De romersk-katolske forhandlerne oppnådde senere union med armenerne, de egyptiske kopterne, syrerne, noen kaldeiske kirker og maronittene fra Kypros. I 1442 ble konsilet flyttet til Roma, der det holdt noen få møter uten betydning. Unionen støtte på sterk motstand i den gresk-ortodokse kirke; flere greske prelater nektet å anerkjenne den. I 1453 ble Konstantinopel erobret av tyrkerne, og det ble valgt en unionsfiendtlig patriark. I 1472 ble unionen offisielt oppløst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.