Félicien Marceau, pseudonym for Louis Carette, belgisk forfatter. Han ble fransk statsborger i 1959 og bodde deretter i Frankrike.

Under andre verdenskrig var Marceau journalist i en tyskvennlig avis i Belgia. Etter krigen flyttet han til Frankrike for å unngå å sone straff for samarbeid med tyskerne. Marceau hevdet selv at han som journalist under krigen i størst mulig grad hadde unngått å behandle politiske emner, og bare et fåtall av artiklene hans gav uttrykk for støtte til okkupasjonsmakten. Mange har ment at dommen han fikk på femten års straffarbeid virket svært urimelig. Men en del forskere hevder likevel at Marceaus forsøk på å renvaske seg heller ikke er helt overbevisende. I selvbiografiene sine unngår han å omtale alle de sidene ved sitt arbeid som viser hvor sterkt han støttet den tyske okkupasjonen av Belgia.

I Frankrike oppnådde Marceau først stor suksess som skuespillforfatter, men på 1970-tallet stilte mange seg etter hvert kritisk til stykkene hans. Etter dette skrev han hovedsakelig romaner. I 1975 ble han medlem av Det franske akademi. Dikteren Pierre Emmanuel, av jødisk ætt og motstandsmann under krigen, frasa seg sitt medlemskap i Akademiet i protest mot at Marceau ble valgt inn. 

Marceau hørte til en gruppe forfattere som mente at fransk litteratur etter annen verdenskrig var alt for dominert av venstreorienterte ideer. Disse forfatterne ble gjerne kalt Les hussards («husarene») etter tittelen på en roman av Jean Giono som var et viktig forbilde for dem. De var også inspirert av forfatteren Stendhal fra det 19. århundre. Marceau skildrer i første rekke individualister som kjemper mot samfunnets krav til konformitet. Stilen hans er klar og elegant og han kaster er ironisk blikk på menneskenes dårskaper, men under humoren aner man ofte et pessimistisk og nihilistisk livssyn.

Av Marceaus skuespill er den burleske monologen L'Oeuf (1955 «Egget») særlig kjent. Blant hans mest kjente romaner er Creezy (1969, norsk oversettelse 1970), som skildrer forholdet mellom en fremtredende politiker og en «cower-girl» som kalles Creezy. Denne boken vant Goncourt-prisen. De fleste av Marceaus bøker skildrer nåtiden, men etter hvert behandlet han også historiske emner. Blant disse kan nevnes La terrasse de Lucrezia (1993, «Lucrezias terrasse»).

Marceau skrev en anerkjent biografi om forfatteren Honoré de Balzac. Han skrev også to bøker om Giovanni Casanova, som han skildret som langt mer enn bare en forfører. Blant bøkene hans med selvbiografisk innhold er Les années courtes (1968, «De korte årene») best kjent. Her er det han gir sin egen fremstilling av rollen han spilte under den tyske okkupasjonen av Belgia. Flere av Marceeaus bøker er filmet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.