Bien sparebank

Bien sparebank, norsk sparebank etablert i Christiania den 8. juni 1885, som Spareforeningen Bien. Bien er den eneste lokalt baserte banken i Oslo, og har (per 2012) i overkant av 8000 personkunder og 1000 næringskunder.

Bien var opprinnelig ikke planlagt som en bank, men som en spareforening. Banken ble startet i en periode med stor tilvekst i banknæringen, men skilte seg ut fra mange av de andre bankene, ved at den ikke drev ordinær bankvirksomhet – med innlån eller utlån på tradisjonelt vis.

Spareforeningen hadde fra starten 132 medlemmer, som betalte en kontingent på 50 øre hver, med et samlet innskudd på 540 kroner. Pengene ble hentet av et bud hos hvert av medlemmene, kjent som «Bienmannen». Minste beløp var to kroner og femti øre. Midlene ble plassert i sikre panteobligasjoner i eiendom, eller stats- og kommuneobligasjoner. Størsteparten av medlemmene var arbeidere og funksjonærer i offentlig og privat tjeneste, som forpliktet seg til å spare et bestemt beløp hver måned. 

Forsøk på å etablere Bien utenfor hovedstaden, blant annet i Bergen og Arendal, ble gjort rundt århundreskiftet, men oppgitt etter 1901. Antall medlemmer steg jevnt, til 2858 ved århundreskiftet og en forvaltningskapital på rundt 750 000 kr. I 1930 var medlemstallet 8170, og den samlede forvaltningskapital 8,6 millioner kroner. Bien slapp unna krisene som rammet norske banker i årene før og etter århundreskiftet, samt etter første verdenskrig, trolig på grunn av sin konservative forvaltningsprofil.

Bien eksisterte sine første 40 år som en privat spareforening, men måtte etter Sparebankloven av 1924 søke myndighetene om autorisasjon som sparebank. Foreningen ble autorisert som sparebank i 1926, men kunne på tross av dette fortsette med sin gamle betegnelse som Spareforeningen Bien. Etter en nedtur under den andre verdenskrig, hadde foreningen ved 75-årsjubileet i 1960 11 607 medlemmer med en forvaltningskapital på drøyt 37 millioner kroner. 

Ved 100-årsjubileet i 1985 hadde Spareforeningen rundt 10 000 medlemmer. Driften ble lagt om slik at kunder kunne tilbys alle vanlige banktjenester fra lokaler på gateplan og  markerte endringen med å skifte navn til Sparebanken Bien. Det ble fortsatt drevet en parallell, oppsøkende virksomhet hos kundene, men få år etter, i 1990, ble ordningen med «Bienmannen» avviklet.

Bankkrisen rundt 1990 medførte at nesten alle bankene i Oslo ble overtatt av staten eller satt under administrasjon av Sikringsfondet, men Bien ble nok en gang loset gjennom en krise takket være forsiktig forretningsførsel.  Dette gav grunnlag for god vekst og banken hadde 100 millioner i egenkapital ved tusenårsskiftet.

I 2005 besluttet styret i Bien å omdanne banken til aksjesparebank, for å ha muligheten til å hente inn egenkapital fra eksterne investorer. Fortsatt er Sparebankstiftelsen Bien eneeier av banken. Høsten 2011 var banken i samtaler med OBOS med sikte på å legge Obos' finansineringsvirksomhet, Lån og Spar, inn i Bien Sparebank. Obos ville med dette bli majoritetseier og den nye banken ville fått en forvaltningskapital på omtrent 12,5 milliarder kroner.  Bien valgte å avslutte samarbeidet i 2012. 

Bien er i dag eneste lokalt baserte Oslo-bank, med 8079 personkunder, 1047 næringskunder og en forvaltningskapital på 2,6 milliarder kroner (2012).

Bien sparebank er en alliansebank i Eika Gruppen.