Bachar Hadj Ali, algerisk forfatter. Han vokste opp i Alger, men familien hans kom opprinnelig fra Kabylia.

Før Algerie ble selvstendig, var Hadj Ali en av lederne for landets kommunistparti. I 1962 ble partiet forbudt, og han kom med i ulike motstandsgrupper på venstresiden. Fra 1965 var han fengslet og torturert, men han ga verden utenfor informasjon om torturen gjennom papirlapper han sendte med sin hustru når hun fikk besøke ham. Tekstene fra torturperioden, L'Arbitraire («Vilkårligheten»), ble utgitt i Frankrike i 1966. De består både av prosa og lyrikk og regnes som hans viktigste verk. Han ble satt fri i 1968, og i årene som fulgte utga han både dikt og politiske skrifter, men langtidsskadene fra torturen gjorde det stadig vanskeligere for ham å arbeide.

Bachar Hadj Ali var også en betydningsfull musikkforsker som utgav en algerisk musikkhistorie og studerte forholdet mellom nordafrikansk og spansk (andalusisk) musikk. Samtidig var han opptatt av europeisk barokkmusikk, og tittelen på en av hans viktigste diktsamlinger, Que la joie demeure (1970, »Måtte gleden  vare»), er inspirert av en av Johann Sebastian Bachs motetter. Henvisninger til musikk finnes overalt i hans lyrikk, som også er sterkt påvirket av algerisk folkediktning. Blant hans øvrige diktsamlinger kan nevnes Mémoire-clairière (1978, «Erindringsglenne») og Soleils sonores (1985, «Klingende soler»). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.