Faktaboks

Antoine Volodine

Elli Kronauer, Manuela Draeger, Lutz Bassmann

Født
1950
Antoine Volodine
Antoine Volodine
Av /Librairie Mollat 𝒲.
Lisens: CC BY SA 3.0

Antoine Volodine er det mest brukte pseudonymet til en fransk forfatter som også skriver under navnene Elli Kronauer, Manuela Draeger og Lutz Bassmann.

Volodine fikk raskt anerkjennelse for bøkene sine. For Rituel du mépris (Foraktens rituale) fra 1986 ble han tildelt Grand Prix de la science-fiction française. Hans mest kjente roman er Des anges mineurs (Ringere engler), som ble utgitt i 1999 og belønnet med Prix du Livre Inter. I 2014 mottok han en av Frankrikes viktigste litterære priser, le Prix Médicis, for romanen Terminus radieux (Strålende endestasjon).

Man vet lite om Volodines liv: Han skal ha undervist i russisk fram til 1987, og har oversatt flere russiske tekster til fransk. Han debuterte skjønnlitterært i 1985 med Biographie comparée de Jorian Murgrave (Sammenliknende biografi om Jorian Murgrave), som ble utgitt i science fiction-serien «Présence du futur» på forlaget Denoël. Han bedyrer imidlertid selv at han ikke er en science-fiction-forfatter, og kaller sin egen litterære praksis for «posteksotisme», uten å gi noen klar definisjon på hva dette betyr, selv ikke i det tilsynelatende litterære manifestet Le Post-exotisme en dix leçons, leçon onze (Posteksotismen i ti leksjoner, leksjon elleve) fra 1998.

I de fleste tekstene sine skildrer han et grufullt og nådeløst samfunn, tilsynelatende resultatet av en form for menneskeskapt katastrofe. En liten forsamling motstandsmenn og -kvinner, ofte tidligere revolusjonære, kjemper der en håpløs kamp mot et despotisk terrorvelde. De har for lengst tapt kampen, ofte er de fengslet, og deres eneste gjenstående motstandsform – og måte å være frie på – er å fortelle tragiske og tidvis absurde historier som unnslipper makthavernes fatteevne – akkurat som Volodines egne tekster.

En av hans mest kjente romaner, Bardo or not Bardo fra 2004, er inspirert av buddhistisk tankegang, og inneholder en rekke fortellinger om mennesker som etter døden vandrer i 49 dager i Bardo, dødsriket, mens tibetanske munker leser Dødeboken for dem i et forsøk på å hjelpe dem i å oppnå nirvana og unngå gjenfødsel. De døde nekter imidlertid alle å høre på munkene, og yter slik motstand selv etter døden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg