Andronikos 2 Palaiologos (Παλαιιλὸγος, Ανδρονικος II Δοὐκας ''Αγγελος Κομνηνὀς) var keiser i Det bysantinske rike. Han var av slekten Palaiologos som sønn av Michael 8 Palaiologos. Han ble utropt til keiser i tidsrommet 1262-1265, ble kronet til medkeiser i 1272 og var keiser fra 1282. Andronikos abdiserte i 1330 og ble munk fram til sin død i 1332. Andronikos' regjeringstid var preget av forfall, korrupsjon og territorielle tap. Han ble presset utad av serberne og tyrkerne, og innad av sitt eget barnebarn Andronikos 3 Palaiologos.

Noe av det første Andronikos gjorde som keiser var å oppløse den bysantinske orlogsflåten på åtti skip i 1285, i et forsøk på å begrense utgiftene. Allerede i 1280 var han på hærtog mot tyrkere i Lilleasia. Fra 1290 til 1293 var han igjen der for å overvåke de truede områdene i øst. I sør hadde serbernes konge Stefan Uros 2 Milutin utøvet et stadig press siden Andronikos ble regent. Disse områdene hadde få år tidligere blitt erobret av bysantinerne fra angevinerne.

Etter at byen Kavalla, en havn ved Egeerhavet, falt for serberhæren i 1282 og Thessaloniki var truet, sluttet Andronikos endelig fred i 1299 ved å arrangere et giftemål mellom Stefan Uros 2, og sin 6 år gamle datter Simonis. Det serbiske presset tjente den tyrkiske ekspansjonen på rikets østlige grense. Andronikos' forgjenger hadde allerede utbyttet provinsene i Lilleasia mye, og hadde tviholdt på Balkan i bytte mot å forsvare de langt mer produktive provinsene i øst. Med Andronikos skiftet oppmerksomheten likevel gradvis mot øst igjen. Diplomatiske forhold til vest ble også etterhvert mer fredelige. Som del av denne politikken giftet Andronikus seg med gibberlinernes Yolande-Irene av Monferrat, og knyttet med dette tettere bånd til Castilla.

Etter nederlaget mot osmanene ved Bapeus ved Nikomedia i 1302, hyret han inn Det katalanske grand-kompani, uten at det hjalp ham nevneverdig. Motstanden mot tyrkerne på rikets østfront viste seg å være nytteløs. På slutten av Andronikos' regjeringstid hadde størsteparten av rikets asiatiske del falt til tyrkerne, og serbere og bulgarer utvidet sine domener på Balkan.

Fra 1321-25 og 1327-28 førte han krig mot sitt barnebarn Andronikos 3. Samtidig forfalt skattesystemet i perioden og rikets organisering var på randen av sammenbrudd på grunn av kostnadene for den stadige krigføringen. Til sammenlikning var farens skatteinntekter omtrent 8.000.000 gullmynter, mens Andronikos hadde kun 1/8 av dette til rådighet i 1321. Han ble oppfordret på det sterkeste til å tre tilbake, til fordel for Andronikos 3 i 1328 og til å gå i kloster i 1330. Han ble gravlagt i Lips-klosteret i Konstantinopel i 1332.

Han var til sin fars død tilhenger av kirkeunionen, men forkastet dette standpunktet etter 1283. Det kan ses som en respons på angevinernes og pavekirkens tiltagende fiendtlige politikk overfor Palaiologene i denne perioden. I 1310 endte han arsenitter-striden.

Bibliografi:

Gregory, T., A history of Byzantium, Blackwell pub., Oxford m.f. 2005.

Shepard, J. (red.) The Cambridge History of the Byzantine Empire c. 500-1492, Cambridge Univesity Press, Cambridge, 2008.

Trapp, E. (red.) o.a., Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit, Verlag der Österreichischen Akademie Der Wissenschaften, Wien, 1981.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.