Alexandre Dumas d.e.

av ukjent opphavsperson. Falt i det fri (Public domain)

Alexandre Dumas, fransk forfatter. Han var særlig inspirert av Shakespeare, Schiller og Walter Scott og gjorde seg først bemerket med dramaer som ble svært populære i samtiden. Henri III et sa cour (1829), med sin frodige historiske miljøskildring, gjorde ham til en av lederne blant de romantiske dikterne. Blant hans øvrige dramaer kan nevnes Antony (1831), som oppnådde stor suksess, La Tour de Nesle (1832), som skapte en bølge av middelalderbegeistring i Frankrike, og Kean ou Désordre et génie (1986).

Men det er som romanforfatter at Dumas er blitt verdensberømt, særlig for Les trois Mousquetaires (1844, De tre musketerer), med fortsettelsene Vingt Ans après (1845, Tyve år etter) og Le Vicomte de Bragelonne (1848), og Le Comte de Monte-Cristo (1844–45, Greven av Monte-Cristo). Han skrev også en rekke andre populære romaner og fortellinger som i dag er mindre kjent. De fleste av romanene ble skrevet som føljetonger for de store avisene i Paris, og etterspørselen ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk med tallrike medarbeidere som både samlet historisk dokumentasjon og utarbeidet de første planer og skisser. Ofte arbeidet han samtidig på et halvt dusin romaner. Blant hans hjelpere må først og fremst nevnes Auguste Maquet (1813–88), som bl.a. utarbeidet opplegget til De tre musketerer. Likevel er verkene alltid preget av Dumas' egen forfatterbegavelse; det er han som har gitt romanene deres særegne koloritt. Denne koloritten henger ikke minst sammen med måten han leker med den historiske virkeligheten på. Den kaster et muntert eventyrskjær over selv de dystreste skildringer. Dumas hadde også evnen til å spenne lesernes interesse til det ytterste, slik at man godtar selv hans mest usannsynlige overdrivelser. Med sin voldsomme vitalitet og fargerikdom er Dumas' beste verker representative eksempler på den romantiske diktning i Frankrike.

Romanene har vært jevnlig filmatisert, både for kino og fjernsyn. Særlig gjelder dette De tre musketerer, med versjoner av Allan Dwan (1939), George Sidney (1948; med Gene Kelly som d'Artagnan), Richard Lester (1974; oppfølgere 1975 og 1989) og – svært fritt i forhold til romanen – Stephen Herek (1993), og Greven av Monte Cristo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.