Aleksandr Vostokov

Aleksandr Vostokov ble født i Livland, i Arensburg (nå estiske Kuressaare) på øyen Ösel (nå estiske Saaremaa). Vostokov var utenomekteskapelig barn av den tysk-baltiske baronen Osten-Sacken. Det første språket hans var tysk, men allerede som barn ble han sendt til militærskole for adelige i St. Petersburg for 15 års skolegang, og etter dette anså han seg selv som russer.

På grunn av stamming ble han imidlertid som 13-åring overført til kunstakademiet, der han avla eksamen i fransk. Bildende kunst tiltrakk ikke Vostokov. Etter hvert gjorde han seg heller gjeldende i St. Petersburgs litterære tidsskrifter, og i 1805 utgav han en diktsamling; Lyriske forsøk.

Etter hvert fikk Vostokov en stilling ved St. Petersburgs offentlige bibliotek. Her ble han snart opptatt med å studere eldre russiske og kirkeslaviske manuskripter. I 1810 var han fortrolig med alle på den tid kjente gammelrussiske og kirkeslaviske manuskripter.

I 1820 utgav han sitt kanskje mest kjente verk: Betraktninger over det kirkeslaviske språk som innføring i grammatikken til selvsamme. Her klargjør Vostokov de kronologiske forholdene mellom de ulike kirkeslaviske manuskriptene og forholdet til gammelrussisk.

I arbeidet fastslo Vostokov for første gang at kirkeslavisk hadde nasalvokaler som er beslektet med nasalvokalene ą og ę i moderne polsk. Han viste også at jerene i kirkeslavisk, som svarer til de såkalte bløte og harde tegnene i moderne russisk, ь og ъ, opprinnelig hadde betegnet vokaler. I morfologien påviste Vostokov hvordan de attributive, «lange», adjektivene var dannet, samt at kirkeslavisk ikke hadde hatt gerundier slik som moderne russisk. Dette var vitenskapelige nyvinninger som gjorde Vostokov til en av datidens ledende slavister i så vel Russland som ellers i Europa.

I de påfølgende årene studerte Vostokov håndskrifter fra middelalderen og ga ut flere av dem. Sentralt her var Codex Laurentianus som inneholder Nestorkrøniken. I 1843 utga han teksten til Ostromir-evangeliet sammenmed egne grammatikalske kommentarer. Evangeliet fra 1056 er den eldste daterte østslaviske teksten. Slik la Vostokov grunnlaget for utforskningen av denne enestående teksten.

Vostokov arbeidet imidlertid ikke bare med tekster fra middelalderen. Hans to russiske grammatikker, én kortfattet og én utvidet fra 1831, utkom i en rekke utgaver i løpet av 1800-tallet. Disse to grammatikkene bidro vesentlig til normeringen av datidens russiske skriftspråk og kan ansees som ett av hovedbidragene til kodifiseringen av det russiske standardspråket, russkij literaturnyj jazyk.

I tillegg la Vostokov grunnlaget for studiet av de russiske dialektene ved i 1852 å utgi «Forsøk på en dialektordbok for storrussisk», med et tilleggsbind i 1858.

For sitt vitenskapelige virke ble Vostokov hedret på mange vis. I 1841 ble han akademimedlem, og elevene hans ga ut flere av hans skrifter og feiret ham som Russlands mest betydelige språkforsker og slavist i sin tid.

• russisk