énskinnebaner

Énskinnebaner. Øverst: Det tyske Transrapid under en prøvekjøring ved byen Lathen sørvest for Oldenburg i Niedersachsen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Alweg-bane på et prøvespor i Fühlingen ved Köln, 1965.

Av /NTB Scanpix ※.

– Under: Prinsipptegning som viser hvordan toget «flyter» på magnetbanen på bærebjelken.

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Énskinnebaner er en jernbaner med bare én bærende skinne. Det skjelnes mellom ulike typer: hengebaner, baner med horisontale styrehjul og magnetsvevebaner.

Faktaboks

Også kjent som
monorail

Hengebaner

Hengebaner, opphengt i en skinneformet bjelke som hviler på jern- eller betongstillas. Mest kjent av hengebanene er Elberfeld–Barmenbahn ved den tyske byen Wuppertal. Banen er 13 kilometer, og er trafikkert med elektriske motorvogner. Hastigheten er cirka 40 kilometer i timen.

Baner med horisontale styrehjul

På baner med horisontale styrehjul er bæreskinnen en kraftig stål- eller betongbjelke bygd opp fra bakken, og nedre del av vognen henger ned på sidene. Styrehjul på de nedhengende delene ruller på styreskinner som er montert på bæreskinnen.

De første baner av denne typen ble bygd i Frankrike i 1880 og Irland i 1887. Det svensk-tyske selskap Alweg, dannet av den svenske industrimann Axel Wenner-Gren, bygde det første moderne énskinnetog i 1957, på en prøvebane utenfor Köln. Togene kjørte med en hastighet på 140 kilometer i timen. Tog av denne typen er i drift blant annet flere steder i Japan og USA.

Magnetsvevebaner

Det har siden 1990-årene foregått utprøving av baner der et kraftig magnetfelt holder vognen «svevende» noen centimeter over skinnen og hvor skinnesystemet er bygd opp fra bakken. Dette banesystemet kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn høyhastighetstog. Mellom Berlin og Hamburg ble det i slutten av 1990-årene planlagt bygd en magnetsvevebane (Transrapid) hvor strekningen på 284 kilometer skulle tilbakelegges på under én time. Prosjektet ble imidlertid skrinlagt i 2000 grunnet for store kostnader.

Magnetsvevebaner, maglev, er under utvikling flere steder, spesielt i Kina og Japan, men også i USA hvor planen er å forbinde Washington og Baltimore. I Japan regner en med å kunne ta i bruk maglevtog i shinkansensystemet i slutten av 2020-årene. Den eneste magnetsvevebane i kommersiell drift er banen som ble åpnet til Pudong-flyplassen i Shanghai, Kina i 2002. Her kjøres med hastigheter opp til 430 kilometer i timen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg