énskinnebaner, monorail, jernbaner med bare én bærende skinne. Det skjelnes mellom ulike typer:

Hengebaner, opphengt i en skinneformet bjelke som hviler på jern- eller betongstillas. Mest kjent er Elberfeld–Barmenbahn ved den tyske byen Wuppertal, 13 km, trafikkert med elektriske motorvogner, hastighet ca. 40 km/h.

Bæreskinnen er en kraftig stål- eller betongbjelke bygd opp fra bakken, og nedre del av vognen henger ned på sidene. Styrehjul på de nedhengende delene ruller på styreskinner som er montert på bæreskinnen. De første baner av denne typen ble bygd i Frankrike 1880 og Irland 1887. Det svensk-tyske selskap Alweg, dannet av den svenske industrimann A. Wenner-Gren, bygde det første moderne énskinnetog som i 1957, på en prøvebane utenfor Köln, kjørte med en hastighet på 140 km/h (bilde, se Alweg-bane). Tog av denne typen er bl.a. i drift flere steder i Japan og USA.

Det har siden 1990-årene fåregått utprøving av baner der et kraftig magnetfelt holder vognen «svevende» noen cm over skinnen. Skinnesystemet er bygd opp fra bakken. Banesystemet kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn høyhastighetstog. Opp til ca. 150 km/h er banen svært støysvak, mens høyere hastigheter gjør at luftmotstanden skaper støy. Mellom Berlin og Hamburg ble det i slutten av 1990-årene planlagt bygd en magnetsvevebane (Transrapid); banestrekningen på 284 km skulle tilbakelegges på under én time. Prosjektet ble imidlertid skrinlagt i 2000 grunnet for store kostnader. Også i Japan og USA har det vært drevet forsøk med magnetsvevebaner. Den eneste magnetsvevebane i kommersiell drift er banen som ble åpnet til Pudong-flyplassen i Shanghai, Kina. i 2002. Her kjøres med hastigheter opp til 430 km/t.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.