Øst-Preussen var opprinnelig bebodd av et baltisk folk, hovedsakelig jegere og kvegdriftsbønder, som frem til middelalderen opptok hele området mellom nedre Wisła og nedre Nemunas. De var språklig og kulturelt beslektet med litauerne og latvierne: det eldste baltiske språkminnesmerke overhodet er en tysk-prøyssisk ordbok fra ca. 1300. 1233–83 ble de prøyssiske stammene underkuet av Den tyske orden, og deretter langsomt germanisert. Etter krig mellom Polen og Ordensstaten ble ved freden i Toruń 1466 området delt i det «kongelige Preussen» (området rundt Danzig (Gdańsk), Malbork, Elbląg), som ble direkte innlemmet i Polen, og «Ordens-Preussen» som polsk len. Etter en ny krig ble 1521 «Ordens-Preussen» sekularisert, og stormesteren Albrecht von Hohenzollern fikk det nye «Fyrste-Preussen» som arvelig len av den polske konge. Fredrik Vilhelm, «den store kurfyrste», oppnådde 1657 å få den polske konge til å anerkjenne hans suverenitet i «Fyrste-Preussen», og 1701 lot hertugen av Brandenburg, Fredrik 3, seg krone i Königsberg som König in Preussen (Fredrik 1). Området inngikk deretter som «Øst-Preussen» i kongeriket Preussen.

Ved Potsdam-avtalen etter annen verdenskrig ble Øst-Preussen delt mellom Polen (den sørlige del) og Sovjetunionen (nå Russland), som fikk den nordlige del med Königsberg, som fikk navnet Kaliningrad.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.