(til propagere), ord som i nyere tid stammer fra navnet på den katolske kardinalkomiteen for misjonsvirksomhet, Congregatio de Propaganda Fide, fra 1622. Ordet hadde den gang en respektabel mening. Det hadde det også i Lenins skrifter, bl.a. i Hva må gjøres? fra 1902. Her anvendes «propaganda» om en fornuftsmessig bruk av argumenter for å påvirke folk med utdannelse, og «agitasjon» om bruk av følelsesladede slagord.
Spesielt etter den annen verdenskrig har ordet fått en negativ klang. Propaganda er blitt oppfattet som bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre. Dette har ikke minst sammenheng med bruken av ordet i Nazi-Tyskland, under ledelse av propagandaminister Goebbels.
I samfunnsforskningen
I samfunnsforskningen studeres propaganda i en litt videre mening. Her kan det tales om politisk eller kommersiell propaganda, og om propaganda i kommunikasjonssystemene mer generelt. Også tilsynelatende uskyldig underholdning kan inneholde sterke elementer av propaganda, f.eks. koder for hvem og hva som skal ansees for latterlig i et samfunn. Kommunikasjonsforskningen støtter ikke den forenklede oppfatning at propagandaens virkninger bare skyldes spesielle egenskaper ved en leder i forhold til en uforberedt masse. Som regel blir propaganda rettet mot avgrensede deler av en befolkning, med antatt felles interesser. For at saksrettet propaganda skal ha virkning, må den gi assosiasjoner til fortolknings- og reaksjonsmønstre som er innarbeidet på forhånd, og som appellerer både til bevisstheten og til ubevisste impulser hos folk. Propaganda formidler ofte koder for enkle handlingsvalg – det gode mot det onde, det kloke mot det dumme – og gjerne på en slik måte at det immuniserer mot nyanser og motforestillinger.