læren om organismers og organers indre bygning; i snevrere mening metode til studiet av levende organismers bygning ved disseksjon.
Delområder
Skjer studiet ved undersøkelse av overflaten, taler man om overflate-anatomi. Den makroskopiske anatomi beskriver bygningen slik den viser seg for det blotte øye, den mikroskopiske beskriver celler og vev slik de viser seg i mikroskopet (lys- og elektronmikroskopi) etter fiksering og farging med egnede stoffer, eventuelt også ved disseksjon under mikroskop, mikrodisseksjon. Den deskriptive anatomi beskriver kroppens forskjellige deler og gir dem navn. Det er også en systematisk anatomi når beskrivelsen omfatter læren om systemene (f.eks. skjelettsystemet, åresystemet). Den funksjonelle anatomi behandler delenes form og funksjon i forbindelse med hverandre og har således tilknytning til fysiologien. Den topografiske anatomi dreier seg om delenes forhold til hverandre innenfor de enkelte regioner (akselhulens topografi osv.). Den anvendte anatomi omfatter den human- og veterinærmedisinske anatomi med spesielle områder som den kirurgiske anatomi og røntgen-anatomi. Variasjoner i kroppens størrelse og proporsjoner, individuelt og etter kjønn og alder, blir studert i forbindelse med tilpasningen mellom mennesket og maskinen (human engineering) og andre praktiske formål (pulter for skolebarn, konfeksjonsindustri osv.). Se antropologi. Anatomi kommer også til anvendelse i skulptur og maleri.
Den sammenlignende eller komparative anatomi studerer likheter og forskjeller mellom organismene, med tanke på deres stilling i systematikk, inndelingen i arter, slekter osv., slektskapet mellom dem og ved fossile former også nedstamningsforholdet. Metoden består i å følge homologe dannelser, dvs. bygningstrekk som svarer til hverandre i opprinnelse og beliggenhet, og forandringer i disse fra art til art. Til anatomien hører også den embryologiske anatomi, eller utviklingsanatomi, studiet av formforandringene fra egg til menneske. Dreier det seg om en sammenligning mellom forskjellige arter, blir den embryologiske anatomi en del av den sammenlignende anatomi. Ved overføring av navnet på metoden (disseksjonen) til det forskningsområdet hvor metoden kommer til anvendelse, er anatomien kommet til å bety organisk formlære, morfologi i videste forstand. I snevrere forstand er morfologi ensbetydende med sammenlignende anatomi, i første rekke dens metode. Den patologiske anatomi er læren om de forandringer som er fremkalt ved sykdom i organismen. Se patologi.
Historie
I Hellas og Roma ble det ikke foretatt disseksjoner. Slike fant sted i Alexandria, ved Herofilus og Erasistratos, omkring 300 f.Kr. Med Dyrenes Historie grunnla Aristoteles den sammenlignende anatomi. Artene ble avgrenset, definert etter sine egenskaper, bl.a. etter bygningstrekkene. Metoden ble fornyet av Linné og gjort til grunnlag for zoologisk og botanisk systematikk. I annet århundre e.Kr. grunnla Galenos en menneskets anatomi ved hjelp av disseksjon av dyr, spesielt aper. Denne forble gyldig i mer enn tusen år. Den nyere tids makroskopiske anatomi begynte med Vesalius og hans verk De humani corporis fabrica (1543), grunnlagt på omfattende disseksjoner. Av særlig betydning ble Harvey og hans beskrivelse av blodomløpet i 1628. Den mikroskopiske anatomi begynte med Malpighi og hans oppdagelse av blodkapillærene, omkring midten av 1600-tallet. Som fornyeren av den sammenlignende anatomi regnes Cuvier (1769–1832). Med tanken om «urtypene» har Goethe i særlig grad bidratt til den idealistiske morfologi. Denne ble en av forutsetningene for utviklingslæren. Anatomi i betydningen analyse fulgte i så henseende annen morfologi.
Anbefalte lenker
- Se Anatomisk atlas hos Helsebiblioteket.no (altaset er flashbasert)