Fosnakulturen

Fosnakulturen er navnet på en norsk fangst- og sankekultur fra eldre steinalder. Det ble oppkalt etter Fosna, det gamle navnet på Kristiansund, og oppdaget av Anders Nummedal.

Fosnakulturen representerer de eldste norske boplassamfunnene fra steinalderen. Hovedutbredelsen strekker seg langs kysten fra Rogaland til Nordland. Også den eldste kjente boplassen i Øst-Norge, Høgnipen i Sarpsborg, tilhører Fosna. Boplassene lå nær datidens strand, men på grunn av landhevninger ligger de eldste boplassene i dag på 60–80 meter over havet i Vest-Norge, og Høgnipen-funnene ved ca. 150 meter over havet.

Beliggenheten ved kysten vitner om at sjøfangst og fiske har vært viktig. På boplassene er det bare bevart redskaper av stein og avfall etter redskapsproduksjon. Flint (strandflint) har vært det viktigste råmaterialet. Den eldre delen av Fosnakulturen (8000–6700 fvt.) er derfor også blitt kalt «flintplassfasen». Kjerneøkser og først og fremst skiveøkser og eneggede tangepiler var karakteristiske redskaper.

Ulike innvandringsveier er blitt foreslått for Fosnakulturen, den ene sørfra og den andre fra vest over det daværende Nordsjøkontinentet. Muligens har de tidligste gruppene kommet til Vest-Norge senest i preboreal tid (ca. 8300–7000 fvt.). Etter at klimaet ble varmere, synes deler av Fosnakulturen å ha forflyttet seg med reinen opp i høyfjellet. Fra nordlige fjellstrøk i Sør-Norge kjennes fire boplasser som er C-14-datert til 6600–6000 fvt.