født i Oslo, norsk komponist; sønn av E. G. Mortensen. Studerte med Torleif Eken og Klaus Egge (1942–43) og i København med Niels Viggo Bentzon (1956). Han debuterte med egen komposisjonskveld i Oslo 1954. Hans første komposisjoner var i moderat moderne stil, men under påvirkning fra Wienerskolen fikk musikken etter hvert klarere tolvtonestruktur. Fra ca. 1970 komponerte Mortensen innen det han selv betegnet som «ny-serialisme», med elementer fra tolvtoneteknikken og punktuell-seriell teknikk. Hans verkliste omfatter ca. 50 opusnummer.
1963–67 var han musikkanmelder i Dagbladet, og 1967–68 direktør for Rikskonsertene. I tillegg til sin komponistgjerning, der han tilførte norsk musikk viktige kontinentale impulser, gjorde Mortensen sin viktigste innsats som kunnskapsrik og inspirerende lærer i komposisjon. Han var seksjonsleder (komposisjon) ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1970 og professor ved Norges musikkhøgskole fra 1973.
Mortensen var styremedlem i flere musikkorganisasjoner, i Norsk Komponistforening 1958–60 og 1972–74, TONO 1959–60, og formann i Ny Musikk 1961–64 og 1966–67.
Hovedverker
Orkesterverker og konserter
| Symfoni | 1953 |
| Pezzo orchestrale | 1957 |
| Evolution | 1961 |
| Klangfarger | 1962 |
| Hedda | 1974–75 |
| Klaverkonsert | 1963 |
| Fantasi for klaver og orkester | 1965–66 |
| Fantasi for fiolin og orkester | 1977 |
Kammermusikk
| Blåsekvintett | 1951 |
| Klaverkvartett | 1960 |
| Constellations for accordeon, gitar og slagverk | 1971 |
| Nyserialisme I, II og III for varierende besetning | 1971–73 |
| Adagio og fuge for 16 horn | uten år |
| Suite for 5 blokkfløyter og strykekvintett | 1978–79 |
| Strykekvartett | uten år |
| Solostykker for fløyte, klarinett, fagott, horn, trombone, bratsj og accordeon |
Klavermusikk
| Sonatine | 1943–48 |
| Sonatine | 1949–52 |
| 2 sonater | 1956, 1977 |
| Fantasi og fuge | 1957–58 |
| Sonate for 2 klaverer (Lykkehjulsonaten) | 1964 |
| Impressions | 1971 |