Frankrike under den andre verdenskrig

Etter den tysk-russiske pakt og delingen av Polen krevde de franske kommunister forståelsesfred med Hitler. Partiet ble oppløst og lederne arrestert. Regjeringen Daladier fikk utstrakte fullmakter, og det ble innledet et intimt økonomisk og politisk samarbeid med Storbritannia. Den passive krigføring på vestfronten ble kritisert, og etter freden mellom Finland og Sovjetunionen dannet den tidligere finansminister Paul Reynaud en ny regjering, hvis program var en opptrapping av krigen. 10. mai 1940 rykket tyskerne over Nederlands og Belgias grenser. Ca. 20. mai brøt de gjennom de nordfranske festninger og kilte seg med panseravdelinger i løpet av et par dager helt frem til kanalkysten ved Sommes utløp og nordenfor. 5. juni vendte tyskerne seg sørover mot Frankrike, og 9. juni var avgjørelsen falt. Den franske hær måtte gå tilbake, og den tyske fremrykning artet seg nærmest som en forfølgning. 14. juni falt Paris, 16. juni Verdun, og den tyske fremmarsj fortsatte i stormskritt langs kysten og bak Maginotlinjen mot den sveitsiske grense. 10. juni erklærte Italia vestmaktene krig og gikk til angrep mot Frankrike uten å kunne bryte den franske motstand ved grensen. Marskalk Philippe Pétain avløste 16. juni Reynaud som ministerpresident, 17. juni bad han om våpenstillstand, og 22. juni ble en slik sluttet med Tyskland i Compiègne, 24. juni med Italia. President Albert Lebrun trådte deretter tilbake, og Pétain overtok også statssjefens funksjoner.

Våpenstillstanden gav Tyskland rett til å besette 2/3 av landet, med Paris og hele kysten fra Belgia til Pyreneene. I den frie sonen i sør fikk Frankrike beholde en liten militær vaktstyrke mens hæren ellers skulle bli demobilisert. Frankrike måtte dekke de tyske okkupasjonskostnader med 400 mill. francs, senere 300 mill. per dag. Ved våpenstillstanden med Italia 24. juni fikk Italia okkupere Korsika og noen små områder ved grensen. Storbritannia sikret seg straks kontrollen over de franske flåtestyrker i britiske og britisk-kontrollerte havner, særlig i Alexandria. 3. juli angrep britene krigshavnen Mars al-Kabir i Algerie og satte de fleste skip i havnen ut av funksjon for å hindre at de ble overlevert til tyskerne. Pétain brøt da den diplomatiske forbindelse med Storbritannia. Vichy ble sete for regjeringen, her trådte kamrene sammen, og 10. juli vedtok de med stort flertall et forslag fra Laval om å gi diktatoriske fullmakter til Pétain. Pétain utnevnte seg selv til statssjef, selve begrepet republikken ble avløst av État français. Han utnevnte ministrene, som stod til ansvar for ham enkeltvis, og overtok også hele den lovgivende makt. Laval spilte en ledende rolle som stedfortreder for statssjefen og som visestatsminister i en ny regjering. Pétain la skylden for nederlaget på demokratiet, de gamle politikere og kaoset i den tredje republikk. Han ville opprette en autoritær stat, bygd på familie, fedreland og arbeid. I Vichy pågikk en stadig tautrekking mellom de eldre reaksjonære og de yngre tyskvennlige aktivister som ønsket en forsoningsfred og endog et forbund med Tyskland. Laval gjorde seg til talsmann for den tyskvennlige kurs, og tanken på en forsoningsfred vant frem utover høsten. Møtet mellom Hitler og Pétain i oktober ble imidlertid lite vellykket, særlig fordi Hitler måtte ta hensyn til Italia og Spania, som hadde sine egne krav mot Frankrike, og fryktet en tysk-fransk forsoning. I desember fikk Laval plutselig avskjed; han ble beskyldt for forsøk på å narre Pétain til å flytte regjeringen til det okkuperte Paris. I februar ble admiral François Darlan den sterke mann som stedfortreder og arvtager etter Pétain, visestatsminister og utenriksminister.

I løpet av 1941 ble motsetningen mellom Vichy og Storbritannia skjerpet, bl.a. på grunn av den britiske støtte til Charles de Gaulle. Embetsmennene i de fleste kolonier hadde sluttet opp om Pétain, og dette var hans sterkeste kort overfor tyskerne. I september 1940 hadde et britisk-gaullistisk angrep mot Dakar slått feil, men juni 1941 ble Syria tatt. Samtidig fant Pétain seg i at Indokina faktisk ble et japansk protektorat, og godkjente en avtale med japanerne her. I april 1942 fikk tyskerne Pétain til å ta Laval til nåde igjen, og han ble stats-, utenriks-, innenriks- og informasjonsminister. Men Darlan var sjef for de væpnede styrker og ble stående som Pétains stedfortreder. Det tyske presset ble nå sterkere. I november gikk de allierte i land i Nord-Afrika, og tyskerne rykket inn i den frie sonen i Frankrike. Pétain hadde gitt ordre til motstand i Nord-Afrika, men han protesterte mot den tyske innmarsj. Han ble ikke avsatt, men Laval overtok hele styret under tysk kontroll.

Storbritannia anerkjente 18. juni 1940 general de Gaulle som leder for alle de franskmenn som fortsatte krigen. I september 1941 dannet han Nasjonalkomiteen for det frie Frankrike. I Frankrike oppstod det høsten 1940 spredte motstandsgrupper som 1941–42 vokste sterkt og bygde opp landsomfattende apparater. Fra juni 1941 ble også kommunistenes illegale apparat satt inn mot tyskerne. I 1943 dannet motstandsbevegelsene et «nasjonalt motstandsråd» i Frankrike, men de slo ikke organisasjonene sammen. Tyskerne svarte på motstand og sabotasje med skjerpet terror og henrettelse av gisler, og den økonomiske utplyndring førte til nød. Både av politiske og av sikkerhetsmessige grunner hadde de allierte holdt de Gaulle helt utenfor planleggingen av landgangen i Nord-Afrika. Først mai 1943, da Tunis var tatt, fikk de Gaulle komme til Alger. Roosevelt og Churchill presset de Gaulle og general Giraud til å stå side om side som alternerende formenn for den «franske frigjøringskomité», som ble opprettet i Alger i juni. Makten i Nord-Afrika gikk over til motstandsbevegelsen, og Giraud gled snart ut av bildet. Den frie administrasjon hadde et visst demokratisk preg, og den rådde over ½ million soldater, som gjorde en betydelig innsats i Italia. I september 1943 ble Korsika befridd. Ved invasjonen i Nord-Frankrike juni 1944 gav de Gaulle signal til folkereisning mot tyskerne. Hjemmefrontstyrkene under general Marie-Pierre Koenig voldte tyskerne store vanskeligheter. De lokale hjemmefrontorganer overtok administrasjonen i de frigjorte distrikter, og de allierte godtok dette. De Gaulle landet i Frankrike nærmest mot de alliertes ønske, og 25. august ble han hyllet av veldige folkemasser i det befridde Paris. I september 1944 dannet han en provisorisk regjering som ble anerkjent av stormaktene. Regjeringen brakte orden i administrasjonen, til dels på bekostning av de selvrådige lokale styrer som var opprettet av motstandsbevegelsen, og den fikk etter mange rivninger innlemmet de «indre» styrker i den regulære armé. Det ble satt i gang et kraftig oppgjør med kollaboratørene. Pétain og Laval ble dømt til døden, men Pétain ble benådet til livsvarig fengsel.

Under det provisoriske styret ble de politiske partier reorganisert. Vichy-tiden hadde kompromittert det gamle høyre, og nederlaget 1940 de gamle borgerlige venstrepartier, i første rekke radikalsosialistene. Regjeringen og forsamlingen ble dominert av kommunistene, sosialistene og folkerepublikanerne. Kommunistene hadde flertall i den gjenreiste faglige landsorganisasjon CGT. Sosialistene hadde til gjengjeld vunnet frem i mellomgrupper som før hadde sognet til det borgerlige venstre. Storparten av de borgerlige velgere sluttet opp om det nydannede katolske venstrepartiet, folkerepublikanerne (Mouvement républicain populaire, MRP). De tre partiene hadde en felles bakgrunn i motstandsbevegelsen.

De Gaulle var lenge hevet over kritikk. Han ledet personlig forsvars- og utenrikspolitikken, men overlot den økonomiske og sosiale politikk til de tre regjeringspartiene. Samarbeidet mellom dem førte til at Frankrike fikk en moderne sosiallovgivning. En del av de store sparebankene, forretningsbankene og forsikringsselskapene, kullgruvene, gass- og elektrisitetsverkene ble nasjonalisert, og det samme skjedde med en del store bedrifter, bl.a. Renault.

De siste krigsårene, først med allierte luftangrep og siden med krigshandlinger på fransk jord, hadde ført til store ødeleggelser. Samferdselsnettet var nesten lammet. Industrien slapp lettere fra det, men maskineriet var utslitt og foreldet. Jordbruket hadde lidd alvorlige tilbakeslag som det tok flere år å komme over. I 1944–45 var det til dels nød i storbyene, særlig Paris, og i deler av Sør-Frankrike. Fra 1946 ble tilførslene av matvarer bedre, særlig fordi samferdselsnettet raskt ble gjenreist. Den økonomiske planleggingen tok ikke bare sikte på gjenreisning, men også på å endre Frankrikes økonomiske struktur og gjøre det til en moderne økonomisk stormakt. Særlig gjaldt det å utbygge kraftforsyningen og tungindustrien, rasjonalisere viktige industrigrener og mekanisere jordbruket. I utenrikspolitikken søkte de Gaulle å hevde Frankrikes plass som stormakt. Landet fikk ikke delta i Jalta og Potsdam, men ble opptatt i utenriksministerrådet.

Ved en folkeavstemning oktober 1945 uttalte velgerne seg med stort flertall for at Frankrike skulle få en ny forfatning. Samtidig ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, og valgene ble en overveldende seier for de tre regjeringspartiene, med kommunistene som de sterkeste, tett fulgt av de to andre. Etter valget kom det til strid mellom de Gaulle og sosialistene og kommunistene, dels om forsvarsbudsjettet, dels om den nye forfatning. De Gaulle ønsket en sterk presidentmakt og et tokammersystem som sikret stabilitet. Sosialistene og kommunistene krevde et ettkammersystem som gav direkte uttrykk for folkeviljen, og særlig kommunistene motsatte seg den sterke presidentmakten. Bare MRP støttet de Gaulle, og januar 1946 trådte han plutselig tilbake. I april vedtok forsamlingen med knapt flertall sosialistenes grunnlovsforslag, men det ble forkastet ved en folkeavstemning i mai. Ved valg til en ny grunnlovgivende forsamling i juni ble MRP det sterkeste parti. De tre partiene ble så enige om et kompromiss som de Gaulle gikk imot. Ved folkeavstemningen oktober 1946 fikk forslaget bare knapt flertall.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.