fransk general og politiker, statssjef 1940–44. Pétain utmerket seg som sjef for Verduns forsvarsområde 1916, var øverstkommanderende for de franske styrker på Vestfronten 1917–18 og var umåtelig populær. Etter krigen ble han marskalk av Frankrike. Visestatsminister i Paul Reynauds regjering 18. mai 1940, etter de første franske nederlag. I juni samme år oppstod det strid mellom Reynaud, som ville fortsette kampen, eventuelt fra Nord-Afrika, og Pétain, som ville søke om våpenstillstand. Pétain fikk til slutt støtte av regjeringens flertall. I juli ble Pétain både statssjef og statsminister og fikk praktisk talt diktatorisk myndighet. I utenrikspolitikken fulgte han en «ventepolitikk», som i praksis ofte fikk en antibritisk karakter. Først og fremst oppstod en uforsonlig motsetning mellom Pétain og de Gaulle og hans komité i London. Da de allierte i 1942 gikk i land i Nord-Afrika, gav Pétain de franske styrker ordre om å gjøre motstand. Han protesterte også mot tyskernes innmarsj i det tidligere ubesatte område, og gav marinen ordre om å senke flåten i Toulon. 3. aug. 1944 ble Pétain avsatt, og senere samme år ble han internert i Tyskland. I april 1945 kom han tilbake til Frankrike, ble dømt til døden for høyforræderi, men benådet og deportert til øya Yeu, der han døde.
Philippe Pétain
- Død
- 1951.0.0
- Født
- 1856.0.0
- Uttale
- petˈɛ