dansk dikter. Besvarte som student en prisoppgave om nordisk mytologis anvendelighet i poesien, og skrev etter å ha møtt Henrich Steffens i 1802 Guldhornene, som han opptok i debutsamlingen Digte 1803; romantikkens inntog i dansk litteratur. Poetiske skrifter (1805) rommer bl.a. hans ypperste lyrikk i Langelandsreise og hans genilære i Vaulundurs saga og Aladdin. I Tyskland skrev han sin første tragedie, Hakon Jarl, som innvarslet en ny epoke i dansk teater. Allerede 1804 hadde han begynt en poetisk gjengivelse av nordiske gudesagn, nå gjenopptok han tanken med Thors reise til Jotunheim (utkom sammen med Hakon Jarl i Nordiske digte 1807).
I 1806 kom han til Paris, hvor han skrev Palnatoke, som i likhet med Hakon Jarl behandler kampen mellom kristendom og hedenskap, og Axel og Valborg, med emne fra folkevisen. I 1809 i Roma skrev han tragedien Correggio (på tysk), og vendte samme år hjem og ble professor i estetikk i København. I perioden 1813–20 kom Baggesens skarpe kritikk av ham. Samtidig skrev Oehlenschläger romansesyklusen Helge (1814), som ettertiden har ansett for hans beste episke dikt, prosafortsettelsen Hroars saga (1817) og Nordens guder (1819). I 1827 oppførte Det kgl. Teater Væringerne i Miklagard, som J. L. Heiberg kritiserte sterkt.
1840-årene betegner en etterblomstringstid for Oehlenschläger, som 1841 utgav Ørvarodds saga, hans betydeligste prosaverk. Han tok lære av Heibergs kritikk og søkte i sine tragedier å skildre sammensatte karakterer, først i Dina (1842), senere i Kjartan og Gudrun (1848), et av hans beste dramaer. Hans Erindringer i 4 bd. utkom 1850–51.