viljessvakhet

Viljessvakhet, å ikke handle slik man selv mener man burde handle.

Viljessvakhet fremstår som et reelt og gjenkjennelig fenomen. Likevel utgjør fenomenet et filosofisk problem som har vært diskutert siden den greske antikken. Problemet består i at viljessvak handling virker å være uforståelig.

I en ekte viljessvak handling har aktøren en oppfatning om at hen alt tatt i betraktning bør gjøre handling A, men på tross av dette velger aktøren fritt å ikke utføre handling A. En måte vi kan se det problematiske ved dette fenomenet er ved å spørre hva slags resonnement som fikk aktøren til ikke å gjøre A. Hvis aktøren kan begrunne sin handling på en eller annen måte, ved for eksempel å vise til at A ikke likevel fremsto som det beste å gjøre i situasjonen, så virker det som at aktøren endret sitt syn på hva som var det beste å gjøre, alt tatt i betraktning. I så fall ser det ut som at handlingen ikke var viljessvak likevel, siden aktøren endte opp med å handle på en måte som fremsto som best i situasjonen og man har ikke en rell situasjon av viljesfrihet.

En annen måte å forklare fenomenet er å tenke at aktørens rasjonelle vurdering taper ovenfor en ikke-rasjonell side ved aktøren, som aktørens følelser eller begjær. Et problem med denne forklaringen er at hvis vi tenker oss at handlingen er et resultat av indre krefter som aktøren ikke var i stand til å kontrollere, så virker det som at handlingen ikke er fritt valgt, og vi har heller ikke da et genuint tilfelle av viljessvakhet.

Hensyn som disse gjør at enkelte filosofer har ment at genuin viljessvakhet ikke kan eksistere. I dialogen Protagoras av Platon hevder for eksempel Sokrates at "ingen hengir seg frivillig til det onde, heller ikke til det som han tror er ondt".