Viljessvakhet, å ikke handle slik man selv mener man burde handle.

Viljessvakhet fremstår som et reelt og gjenkjennelig fenomen. Likevel utgjør fenomenet et filosofisk problem som har vært diskutert siden den greske antikken. Problemet består i at viljessvak handling virker å være uforståelig.

I en ekte viljessvak handling har aktøren en oppfatning om at hen alt tatt i betraktning bør gjøre handling A, men på tross av dette velger aktøren fritt å ikke utføre handling A. En måte vi kan se det problematiske ved dette fenomenet er ved å spørre hva slags resonnement som fikk aktøren til ikke å gjøre A. Hvis aktøren kan begrunne sin handling på en eller annen måte, ved for eksempel å vise til at A ikke likevel fremsto som det beste å gjøre i situasjonen, så virker det som at aktøren endret sitt syn på hva som var det beste å gjøre, alt tatt i betraktning. I så fall ser det ut som at handlingen ikke var viljessvak likevel, siden aktøren endte opp med å handle på en måte som fremsto som best i situasjonen og man har ikke en rell situasjon av viljesfrihet.

En annen måte å forklare fenomenet er å tenke at aktørens rasjonelle vurdering taper ovenfor en ikke-rasjonell side ved aktøren, som aktørens følelser eller begjær. Et problem med denne forklaringen er at hvis vi tenker oss at handlingen er et resultat av indre krefter som aktøren ikke var i stand til å kontrollere, så virker det som at handlingen ikke er fritt valgt, og vi har heller ikke da et genuint tilfelle av viljessvakhet.

Hensyn som disse gjør at enkelte filosofer har ment at genuin viljessvakhet ikke kan eksistere. I dialogen Protagoras av Platon hevder for eksempel Sokrates at "ingen hengir seg frivillig til det onde, heller ikke til det som han tror er ondt".

Moderne diskusjoner om viljessvakhet anerkjenner som regel fenomenet som réelt. Det er derimot vanlig å forstå fenomenet som et utslag av irrasjonalitet. Dette synet finner vi blant annet hos filosofen Donald Davidson som blant annet mener at viljessvakhet er et tilfelle der aktøren ikke er i stand til å gi en rasjonell fortolkning av egen atferd. Mye av den nyere diskusjon går på hva slags form for irrasjonalitet som ligger til grunn. Psykologen George Ainslie forstår for eksempel viljesfrihet som en fritt valgt handling, men der aktøren på en irasjonell måte diskonterer verdier som ligger i fremtiden til fordel for det som er av verdi her og nå.

Andre, som filosofen Nomy Arpaly, har argumentert for at viljessvakhet i noen tilfeller kan være rasjonelt siden ens overordnede oppfatning ikke alltid er pålitelig. Selv om aktørens viljessvake handling ikke er i overensstemmelse med en overordnet oppfatning av hva hen bør gjøre, så kan handlingen likevel samsvare med underordnede oppfatninger eller følelser eller begjær som aktøren har.

En annen måte å forstå viljessvakhet på er gjennom teorien om ego-deplesjon, der viljestyrke sees på som en begrenset ressurs som kan tappes over tid. Viljessvakhet kan også sees på som nært forbundet med fenomener som avhengighet og prokrastinering, men det finnes ulike syn på likheten og ulikheten mellom disse fenomenene.

Viljessvakhet går også under den greske betgenelsen akrasia og viljessvak handling blir av og til også omtalt som akratisk handling. Det motsatte av viljessvak handling er enkratisk handling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.