De fleste plasttyper (ikke herdeplast) er velegnet for sveising, idet sveiseflatene smelter sammen under påvirkning av varme og trykk. Sveising er en svært vanlig metode ved produksjon av plastemballasje. Cellofan og vanskelig sveisbare plastfolier gis ofte et tynt belegg av en mer lettsmeltelig plast, f.eks. polyvinylidenklorid eller polyetylen, for å gjøre dem sveisbare. I spesielle tilfeller fuktes flatene med løsemiddel eller mykner for å bedre sveisbarheten. Til rør- og platekonstruksjoner brukes ofte en sveisetråd som smelter og fyller sveisefugen.

Ved fremstilling av poser og sekker og ved emballering med folie av f.eks. polyetylen og polypropylen blir foliene klemt sammen mellom to «bakker» som enten gis en kortvarig intens oppvarming i sveiseøyeblikket (varmeimpulssveising) eller holdes oppvarmet hele tiden. Bakkene kan f.eks. være belagt med fluorplast (teflon) for å hindre klebing. Ved sveising av rør og platemateriale blir flatene smeltet ved kontakt med et varmeelement, hvorpå de presses sammen.

Varmgassveising brukes mest til sveising av plater og rør, idet en sveisetråd av samme plasttype blir smeltet inn i en sveisefuge ved hjelp av en oppvarmet luft- eller annen gasstråle fra et håndapparat.

Høyfrekvenssveising benytter et høyfrekvent elektrisk vekselfelt mellom to elektroder som samtidig virker som klemmer for de to plastdelene. I polare plasttyper som f.eks. PVC vil vekselfeltet utvikle den nødvendige varme. Metoden brukes bl.a. ved konfeksjon av regntøy o.l. fra PVC-folier og PVC-belagte tekstiler.

Friksjonssveising skjer som ved metalliske materialer og egner seg særlig for plastrør.

Ultralydsveising baserer seg på den varmeutviklingen som skjer i selve kontaktflaten når den ene plastdelen påtrykkes mekaniske svingninger med ultralydfrekvens.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.