Strålebiologi, studiet av strålingsvirkning på levende vev og organismer. Alle typer stråling (lys, elektromagnetiske og ioniserende stråler) er omfattet. Spesiell interesse har effektene av røntgenstråler og radioaktiv stråling.

Biologiske virkninger oppstår ved at strålingsenergien starter kjemiske prosesser i levende celler (f.eks. vil lysstråler som treffer klorofyll i planter starte fotosyntesen), mens ioniserende stråler resulterer i dannelse av sterkt reaktive frie radikaler i celler som fører til kjemiske reaksjoner spesielt i arvestoffet (DNA). Dette vil i neste omgang gi biologiske virkninger som mutasjon i arvestoffet og/eller hemmet celledeling, så fremt ikke cellen evner å reparere skaden. Kreftceller har ofte redusert evne til å reparere stråleskader, og dette benyttes ved stråleterapi av kreft.

Fra strålingsenergien treffer et atom i en celle, til dette resulterer i kjemiske reaksjoner som påvirker cellen, tar det fra 10–18–10–6 sekunder. De endelige biologiske virkninger kan ta fra måneder til år før de viser seg. En av senvirkningene er en økt risiko for kreft, fordi sentrale reguleringsmekanismer for cellevekst kan skades.

Celler som er i deling (slimhinner, benmarg, kjønnsceller) er mer følsomme for stråling enn celler som ikke deler seg, eller deler seg sakte (nervevev, muskler). Økt oksygeninnhold og en del kjemiske stoffer kan også øke strålefølsomheten både i normale og sykelige celler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.