sektorprinsippet

Prinsippet ble først anvendt av den kanadiske senatoren Poirier i 1907, som grunnlag for å hevde suverenitet over alle øyene mellom Canadas nordkyst og Nordpolen. I 1926 vedtok Sovjetunionen et dekret hvor det ble hevdet suverenitet over alt oppdaget og uoppdaget land og øyer innenfor en sektor som strakk seg mellom Barentshavet i vest og Beringstredet i øst og derfra til polpunktet. Seinere ble sektor-prinsippet påberopt av Sovjetunionen og seinere Russland i delelinje-forhandlingene med Norge.

I Antarktis er det egentlige sektorprinsippet upraktisk på grunn av de store havområdene mellom sydpolkalotten og nærmeste land. Det har likevel vært påberopt av Argentina og Chile. I forbindelse med okkupasjon av en kystlinje har et slags sektorprinsipp vært hevdet av en del stater, blant annet Norge (av hensyn til hvalfangsten), Australia og Storbritannia. USA med flere har motsatt seg dette, og stillingen er ikke avklart. Uenigheten ble lagt på is ved Antarktistraktaten av 1. des. 1959.

Andre stater har reservert seg mot anvendelsen av sektorprinsippet. Den folkerettslige statusen til prinsippet er omstridt, og det er tvilsomt om det er en del av alminnelig folkerett. Canada sluttet å henvise til prinsippet og oppga det endelig i 2006. Felleserklæringen mellom de to utenriksministrene i forbindelse med undertegningen av Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland i 2010, inneholder ingen henvisning til sektorprinsippet.

• Midtlinjen

• Forhandlingene om Norges kontinentalsokkel

• Michael Byers: International Law and the Arctic, Cambridge University Press, 2013, s 117
• Leonid Timtchenko, "The Russian Arctic Sectoral Concept: Past And Present", 50 Arctic 1:1997, s. 9 – 35.