Reisebefraktning, ifølge sjøloven av 24. juni 1994 fraktavtale som gjelder et helt skips transportkapasitet eller en større del av denne, og hvor godtgjørelsen for transporten, frakten, bestemmes per reise uten hensyn til reisens varighet. Avtaleparter er bortfrakteren, normalt en reder, og befrakteren, som kan være avskiper og/eller mottager av lasten.

Det sentrale kontraktsdokument er certepartiet. En del sentrale regler om reisebefraktning finnes dessuten i sjølovens §§ 321–371; disse reglene er imidlertid fravikelige. En særegen form for reisebefraktning er kvantumskontrakter.

En avtale om reisebefraktning gjelder som regel et navngitt skip; bortfrakteren har i så fall ikke rett til å sende lasten med et annet skip. Bortfrakteren skal sørge for at skipet er sjødyktig (se sjødyktighet), men har ikke noe garantiansvar for mulige svakheter. Avtalen kan gjelde en enkelt nærmere bestemt reise, et antall fortløpende reiser eller så mange reiser som skipet kan utføre i løpet av et visst tidsrom; i de to sistnevnte tilfeller foreligger det en avtale om konsekutive reiser.

Tiden for oppfyllelse av avtalen bestemmes dels ved et tidligste tidspunkt (lastedag) – før dette plikter ikke befrakteren å levere last – og dels ved et seneste tidspunkt (kanselleringsdag); meldes ikke skipet lasteklart på avtalt sted før dette tidspunkt, kan befrakteren heve avtalen. Bortfrakteren plikter å la skipet ligge til lasting, hhv. lossing, i et visst tidsrom, lastetid, hhv. lossetid, som omfatter en liggetid og en overliggetid. Frakten dekker også liggetiden; for anvendt overliggetid betales et tilleggsvederlag (demurrage). For last som er tatt om bord, utsteder skipsføreren eller en annen fullmektig for rederen et eller flere konnossementer. Omkostningene ved reisen (bunkers, havne- og kanalutgifter m.m.) dekkes av bortfrakteren.

Frakten kan være avtalt som en rund sum for hele reisen, lumpsum-frakt eller et visst beløp per transportert enhet (tonn, standard el.l.). Frakt skal som hovedregel bare betales av last som er i behold ved reisens slutning; unntak gjelder for last som går tapt som følge av egen beskaffenhet, mangler ved emballasjen el.l. Men det kan avtales at befrakteren skal bære transportrisikoen i relasjon til frakten, som da blir forskuddsbetalt uten plikt til tilbakebetaling hvis lasten går tapt underveis.

Bortfrakteren kan nekte å utlevere lasten i lossehavnen hvis han ikke får tilbakelevert konnossementet og betalt frakten. For fraktkravet har han sjøpant i lasten.

Gjelder avtalen et navngitt skip, og dette går tapt eller blir kondemnert, faller fraktavtalen bort. Avtalen kan heves i visse tilfeller av forsinkelse og force majeure, f.eks. ved krigsutbrudd eller vesentlig økt krigsfare.

Hvis befrakteren leverer for lite last eller helt unnlater å levere last, må han betale erstatning for det tap som derved påføres bortfrakteren; denne erstatning ble tidligere omtalt som henholdsvis dødfrakt og fautfrakt. Bortfrakterens ansvar for last som blir skadet eller går tapt mens den er i hans varetekt, bestemmes etter de samme regler som ved stykkgodstransport, se sjølovens § 347.

En befrakter kan utnytte sin rett etter certepartiet ved å frembortfrakte skipet. Undercertepartiet kan ikke gi underbefrakteren mer omfattende rettigheter enn hovedbefrakteren har etter hovedcertepartiet, men kan for øvrig avvike fra dette, f.eks. når det gjelder fraktraten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.