pseudoavstand

Pseudoavstanden er den målte avstanden mellom en satellitt og antennen til en mottaker.
Pseudoavstand
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Pseudoavstand er en beregnet avstand mellom en navigasjonssatellitt og navigasjonsmottager (GNSS-mottager) på jorden. Avstanden blir beregnet ut fra målt tidsdifferanse mellom utsending og mottaking av en binær kode.

Faktaboks

Uttale
(p)sevdo-
Etymologi
av gresk pseudes, ‘falsk’
Også kjent som
Eng.: Pseudorange

Hvis denne tidsdifferansen multipliseres med den nøyaktige utbredelsehastigheten på signalet, får man avstanden mellom satellitten og mottageren, og det er denne som kalles pseudoavstanden. Utbredelseshastigheten på signalet er tilnærmet lik lysets hastighet, det vil si ca. 300 000 km/sek.

Koden som utsendes, er modulert på en bærebølge som typisk ligger mellom 1 og 2 GHz. Tidspunktet for utsending blir målt av svært nøyaktige klokker (atomur) i satellitten, mens tidspunktet for mottaking er målt av noe mindre nøyaktig klokke i mottageren. Hvis minst tre pseudoavstander blir målt samtidig, vil det være mulig å beregne posisjonen på jorden ved trilaterasjon. Forutsetningen er at satellittenes posisjon (banedata) er kjent, noe som jevnlig overføres fra satellittene.

I praksis er det imidlertid ikke mulig å ha fullstendig synkroniserte klokker ombord i satellittene og i mottakeren. Den beregnede avstanden blir derfor ikke den virkelige avstanden, men den virkelige avstanden pluss en avstandsfeil. Det er derfor den beregnede avstanden kalles pseudo-avstand. Feilen er den nevnte klokkedifferansen multiplisert med signalhastigheten. For å få en mest mulig korrekt avstand, må signalet fra en fjerde satellitt utnyttes, slik at klokkedifferansen kan behandles som en ukjent størrelse ved beregningen, på lik linje med mottakerens tre romlige posisjonskoordinater. I praksis brukes alle signaler fra satellitter over en minste elevasjonsvinkel ved beregningene, vanligvis mer enn fire, slik at man får et overbestemt ligningssystem som løses ved hjelp av minste kvadraters metode.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
  • Misra, Pratap; Enge, Per (2011). Global Positioning System. Ganga-Jamuna Press, MA, USA.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg