Promillekjøring, bilkjøring eller føring av annen motorvogn under påvirkning av alkohol, det vil si med høyere konsentrasjon av alkohol i blodet enn det som er tillatt. Lovens grense er i Norge 0,2 promille. Betegnelsen brukes av og til upresist om kjøring under påvirkning av andre rusmidler og medikamenter. 

Undersøkelser fra en rekke land viser at ulykkesrisikoen ved motorvognkjøring øker selv med nokså lav alkoholpåvirkning hos føreren, og at den stiger bratt med påvirkningens grad. Det er individuelle variasjoner, men gjennomsnittlig kan en anslå at risikoen er omtrent fordoblet med 0,5 promille i blodet, åttedoblet med 1 promille og 25-doblet med 1,5 promille. Av denne grunn har lovgivningen forsøkt å motvirke motorvognkjøring i påvirket tilstand ved strenge straffebestemmelser.

Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 gir to bestemmelser som rammer promillekjøring, §21 og 22.  § 21 retter seg mot fører av kjøretøy, jamfør definisjonen i §2, andre ledd mens § 22, gjelder fører av motorvogn, jamfør definisjonen i § 2, andre ledd. § 21 har imidlertid ingen angitt promillegrense, men gjør det straffbart å føre eller forsøke å føre kjøretøy når man ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte blant annet som følge av rus. Etter § 31 er det straffbart også å forsøke å føre motorvogn når man er påvirket av alkohol. Med større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon, regnes føreren for påvirket i forhold til loven. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Fører av motorvogn må ikke nyte alkohol i de første seks timer etter at han er ferdig med kjøringen når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Forbudet gjelder ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at det ikke skal tas noen blodprøve. Når det er grunn til å tro at føreren har overtrådt disse bestemmelsene, kan politiet ta utåndingsprøve av ham eller fremstille ham for blodprøve eller klinisk legeundersøkelse.

Norge var visstnok det første land som innførte en fast promillegrense ved lov av 16. juli 1936. Senere har en lang rekke andre land fulgt etter, som Storbritannia i 1967 og Frankrike i 1970. Inntil 1. februar 2001 var grensen 0,5 promille. Straffen for promillekjøring og for etterfølgende alkoholnytelse som nevnt, er bøter eller fengsel inntil ett år. Det skal som regel idømmes:

  • bot hvis promillen var til og med 0,5
  • bot og betinget fengsel hvis promillen var over 0,5 til og med 1,0
  • bot og betinget eller ubetinget fengsel hvis promillen var over 1,0 til og med 1,5
  • bot og ubetinget fengsel hvis promillen var over 1,5.

Førerkort eller mopedførerbevis skal inndras for minst et år hvis innehaveren blir domfelt for promillekjøring eller etterfølgende alkoholnytelse.

Tidligere lov om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse for personer i visse stillinger av 16. juli 1936 er nå erstattet av Vegtrafikklovens § 22 b. Den som fører motorvogn i stilling eller yrke som medfører befordring av personer eller gods, må i tjenestetiden ikke nyte alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Forbudet gjelder også et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner, med mindre det blir nødvendig å benytte stedfortreder, og det ikke kan gis denne så langt varsel. Likt med overtredelse av forbudet regnes det når føreren i tjenestetiden har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til slik konsentrasjon, selv om alkoholnytelsen har funnet sted mer enn åtte timer før tjenestetiden begynte.

Overtredelse straffes på samme måte som ovenfor anført. Likeledes gjelder også i dette tilfelle bestemmelsene om fremstillelse for blodprøve eller legeundersøkelse. I gjentakelsestilfeller kan den skyldige fradømmes retten til for en viss tid eller for bestandig å inneha slik stilling som han hadde da overtredelsen ble begått, eller annen nærmere angitt stilling.

Hvor stor preventiv betydning de strenge straffebestemmelsene har, er omstridt. Ved innføringen av faste promillegrenser i Storbritannia i 1967 var det etter statistikken en betydelig nedgang i alvorlige ulykker, men virkningen synes senere å ha tapt seg, kanskje fordi håndhevelsen av bestemmelsene ikke har vært effektiv nok. Det var tidligere en vanlig oppfatning at bare en liten del av motorvognulykkene i Norge skyldes påvirkede førere, men nyere undersøkelser tyder på at det ved alvorlige ulykker kan dreie seg om så mye som 40–50 prosent.

Den som sitter på med en beruset sjåfør kan få redusert erstatning  (avkorting) om han kommer til skade som følge av at fører var påvirket.  Dette reguleres av den alminnelige avkortingsregelen i Bilansvarslovens § 7, første ledd. (Lov om ansvar for skade som motorvognar gjer av 3.2.1962). Samme lovs § 12 har en særskilt bestemmelse om gjensøkningsrett (regress) for vedkommende forsikringsselskap når det har vært alkohol med i spillet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.