Nittiotalismen, retning innen svensk kunst, spesielt innen litteraturen, fra 1890-årene til omkring 1910. Nittiotalismen vendte seg mot 1880-årenes virkelighetsorienterte og ensidige problemdiktning (naturalismen) og krevde større plass for estetiske verdier, for individualisme og nasjonale særegenheter, for skjønnhet og fantasi i kunsten. Forgrunnsfigurer var Verner von Heidenstam og Oscar Levertin. Foruten de to nevnte regnes Gustaf Fröding, Selma Lagerlöf, Erik A. Karlfeldt og Per Hallström til nittiotalistene. Noen organisert gruppe med felles program utgjorde de imidlertid ikke.