Erik Axel Karlfeldt, svensk forfatter, lærer, fil.lic. 1898, medlem av Svenska Akademien 1904, Akademiens sekretær 1912. Posthumt tildelt Nobelprisen i litteratur 1931. Karlfeldt debuterte 1895 med Vildmarks- och kärleksvisor, som viser hans eiendommelige evne til å skildre sin hjemstavn, Dalarna, dens natur, historie og befolkning. Bundet til bondetradisjonen som han var, kjente Karlfeldt som ingen annen svensk dikter årstidenes vekslinger, villmarkas planter og dyr og landmannens sysler. Mot den trygge bondetilværelsen står samtidig en dragning til villmark og vagabondliv. Den samme splittelsen mellom uforenlige idealer gjenspeiles i hans språk, i vekslingen mellom folkelige og bibelske uttrykk, mellom arkaismer, dialekt og moderne språk, mellom trekk fra folkeviser, salmer, trubadurpoesi og barokkstil.

Ironiske stilbrudd er hans fremste virkemiddel i en poesi som makter å forene lærdom og folkelighet, ofte i pastisjens form. Enda tydeligere ser man dette i Fridolins visor (1898) og Fridolins lustgård och Dalmålningar på rim (1901), der den muntre og mandige dalkarletypen Fridolin, Karlfeldts alter ego, stilles opp mot en bohem og vagabond med trekk fra 1600-talls-dikteren Lucidor, som Karlfeldt i 1912 skrev en kongenial monografi om. Plikttroskap settes opp mot en romantisk vilje til flukt og følsomhet. I 1906 utkom diktsamlingen Flora och Pomona med demoniske og naturmystiske drag. Den gamle allmuekulturen tilbyr ikke lenger et levedyktig mønster, men hører til det ugjenkallelig forgangne. I 1918 kom Flora och Bellona, der de blodige hendelser i samtiden ytterligere har underminert Fridolins verden, og 1927 Karlfeldts siste store diktsamling, den mer lavmælt personlige Hösthorn, som har et sterkere religiøst preg enn de tidligere. Skrifter ble utgitt i 5 bd. 1931.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.