Meldrøye, sykdom på korn og gress forårsaket av sekksporesoppen Claviceps purpurea. Angrep viser seg ved utvikling av store, svarte sklerotier (hvileknoller) i akset i stedet for korn. De er hvite innvendig, og kan hos rug og bygg bli opp til 4 cm lange, hos gress blir de betydelig mindre. Sklerotiene er soppens overvintringsorgan. De faller normalt ned på jorden om høsten og overvintrer der, men kan også komme med i kornet når det treskes.

Neste vår spirer sklerotiene med utvikling av små fruktlegemer med rødfiolett stilk og et kulerundt, rødt hode (stroma), hvor soppens sekksporer dannes. De spres med vind til arret på blomstrende korn eller gress, hvor de spirer og vokser inn i blomsten. Fruktknuten blir gjennomvokst av soppens hyfer og svulmer opp. På overflaten utvikles soppens konidier, og det utskilles samtidig en gulaktig, klebrig, søt væske (honningdugg), som kan gjøre hele akset gulglinsende å se til. Væsken tiltrekker insekter, som samtidig får på seg soppsporer. Når de flyr fra blomst til blomst, fører dette til spredning av soppen.

Sporene spres også med regnsprut. Senere omdannes de infiserte fruktknutene til sklerotier (meldrøyer). En gammel betegnelse på sklerotiene er Secale cornutum (det hornaktige rugkorn). Soppen var tidligere meget alminnelig i bygg- og rugåkre, men er nå sjelden takket være bedre rensing av såkornet og vekstskifte. I noen europeiske land smittes rugåkre kunstig med meldrøye for å produsere sklerotier for kommersiell produksjon av terapeutiske alkaloider.

Sklerotiene inneholder mange medisinsk virksomme alkaloider, bl.a. ergotamin og ergotolin. Brødkorn som inneholder meldrøye kan være helsefarlig, og tidligere har dette ført til alvorlige forgiftningsepidemier (se ergotisme). Akutt meldrøyeforgiftning ytrer seg med brekninger, tørste, magesmerter og diaré samt brennende smerter i føttene. Husdyr kan bli forgiftet ved å spise gress som er infisert av meldrøye.

Nå sees meldrøyeforgiftning vesentlig etter bruk av medikamenter fremstilt av meldrøye, såkalte secalealkaloider: ergotoksin, ergometrin og ergotamin. Medikamentene brukes særlig i gynekologien, idet de får livmormuskulaturen til å trekke seg sammen. De brukes også ved migrene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. juni skrev Ane Torine Myrhaug Bæra

Jeg sender denne henvendelsen vedrørende deres artikkel «meldrøye», publisert på Store Norske leksikons nettsider den 14. februar 2009. Grunnen til at jeg kontakter dere er at et nylig avisoppslag benyttet seg av informasjon fra denne artikkelen. Det artikkelen skrev viste seg å være feil, noe som kan spre denne feilinformasjonen til store deler av befolkningen.

Det er viden kjent at meldrøye har forårsaket masseforgiftninger i mange byer i Europa, blant annet under middelalderen. Disse forgiftningene skyldes forhåndsvis ergotamin og ergotalin, slik dere skriver i artikkelen, men meldrøye inneholder altså ikke lysergsyredietylamid slik dere hevder. Lysergsyredietylamid forekommer ikke naturlig, og må derfor synteseres syntetisk i et laboratorium.

Takk for deres oppmerksomhet

Med vennlig hilsen
Ane Torine Myrhaug Bæra

13. juni svarte Arild Sletten

Det blir kanskje for spissfindig dette. LSD ble syntetisert av A. Hoffmann i 1938 da han arbeidet med alkaloider fra Claviceps. Det han syntetiserte skjedde på grunnlag av ergine, ett av de mange alkoloider i Claviceps. Det korrekte hadde kanskje vært å bare nevne lysergsyre i artikkelen. Jeg skal ta vekk referansen til LSD i artikkelen. Tror neppe den referansen ville føre til at noen prøvde å tygge et sklerotium for å få seg en rus.
Arild Sletten

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.