Gradteigskart, kartserie der hvert kartblad gjengir en gradteig, som er et areal som er begrenset av geografiske breddekurver (paralleller) og meridianer.

De første norske gradteigskartene i målestokk 1:100 000 kom i Nord-Norge fra 1893 og i Sør-Norge fra 1916. Med en gunstigere kartprojeksjon skulle disse etter hvert erstatte de eldre rektangelkartene, som benyttet Cassini-Soldner-projeksjon (se kartprojeksjoner). Disse gradteigskartene, som var landets hovedkartverk frem til 1955, var orientert etter Norges Geografiske Oppmåling sitt fundamentalpunkt i Observatoriet i Oslo, og til den norske modifiserte utgaven av Bessels ellipsoide, som var orientert i forhold til jordkroppen ved astronomiske observasjoner i fundamentalpunktet. Fra 1916 ble gradteigskartene utgitt i Gauss-Krüger-projeksjon. Det ble i alt produsert 217 kartblad i målestokk 1 : 100 000 i perioden 1893 til 1955. Fra 1933 ble kartene trykt i farger.

Etter den annen verdenskrig presset militære myndigheter på for å erstatte de opprinnelige gradteigskartene med en ny, mer moderne kartserie med internasjonal referanse, og mellom 1955 og 1988 kom den nye gradteigskartserien M711 i målestokken 1:50 000. Denne kartserien var orientert etter det internasjonale, geodetiske datumet ED50, som benyttet Hayfords Internasjonale ellipsoide (1924) som referanseflate og akseavstand på seks lengdegrader (se UTM). Kartplanene i UTM-systemet og i NGOs projeksjonssystem har ikke tangeringsmeridianer ved samme lengdegrader, noe som resulterer i at rutenettet i M711-kartserien er noe rotert i forhold til tangeringsmeridianene for de opprinnelige gradteigskartene.

Fra 1992 ble kart i M711-serien referert til det nye geodetiske datumet EUREF89, og 1996 var hele kartserien (727 blad) ført over til dette datumet. Dette medførte ny referanseellipsoide, og dermed ble beliggenheten av meridianer og paralleller endret i kartbildet; mest for meridianene, som kan være forskjøvet med over 200 meter.

Hovedforskjellen mellom kartene referert til EUREF89 og de gamle kartene er at kartbladhjørnene har fått nye geografiske koordinater, og at UTM-rutenettet er litt forskjøvet i forhold til de tidligere gradteigene. Med hensyn til geodetisk lengde har en valgt å holde kartrammene fast i forhold til kartbildet. Begrensningen i øst-vest-retningen samsvarer med de eldste gradteigskartene, som hadde utgangspunkt i Oslo Observatorium. Der har det nye geodetiske datumet EUREF89 en loddavvikskomponent i øst-vest-retningen lik ηEUREF89–Oslo= 8''.79

Det positive fortegnet indikerer at GRS80-ellipsoiden (og ellipsoidenormalen) er rotert vestover i forhold til loddlinjen i Observatoriet i Oslo. Denne loddavvikskomponenten vil resultere i en forskjell i geodetiske lengder (referert til ellipsoidenormalen) mellom datumene NGO1948 og EUREF89, som vil være:

\(\delta \lambda \approx \frac{0-\eta _{{EUREF89}_{Oslo}}}{{cos}\varphi_{Oslo} } \approx -17{}''.6\)

Den meridianen på EUREF89-ellipsoiden som går gjennom NGOs fundamentalpunkt i Observatoriet i Oslo har geodetisk lengde

\(\Lambda _{EUREF89_{Oslo}} = \lambda _{NGO_{III}} + \delta \lambda \approx 10^{\circ}43{}'0{}''\)

Anbefalte lenker

Denne artikkelen er hentet fra

Artikkelen ble sist oppdatert 22.10.2015

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Geomatikk

Øystein Dick Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.