fengselsselskaper

Da kravet om reform av fengselsvesenet og fangebehandlingen satte inn for alvor på slutten av 1700-tallet, ble det i USA stiftet private foreninger, fengselsselskaper, som skulle virke for reform av fengslene. Oppgaven ble utvidet til å gjelde omsorg for fangene ved løslatelsen. Interessen for fangeomsorgen kom snart til Europa, hvor den fikk en fremstående og energisk talsmann i briten Elizabeth Fry.

I Norge ble saken første gang tatt opp i Trondheim av selskapet De nødlidendes venner, stiftet i 1827 etter initiativ av generalmajor Paul Hansen Birch. Selskapet utvidet i 1832 sitt arbeid til å hjelpe barn og unge mennesker som hadde vært straffet. Det neste skrittet ble tatt i Bergen i 1841 ved opprettelsen av Foreningen til moralsk fordærvede børns og unge menneskers frelse samt til menneskekjærlig omsorg for de fra straffeanstalterne løsladte forbrydere. I Oslo tok Centralforeningen til afhjelp af offentlig elendighed (stiftet i 1845) seg av spørsmålet om å skaffe arbeid også til dem som ble løslatt fra fengslene. Ingen av disse foreningers arbeid med fangeomsorgen fikk lang varighet.

Fastere form tok arbeidet først da Foreningen til forsorg og beskyttelse for de fra Kristiania strafarbeideranstalter løsladte forbrydere (forkortet: Foreningen for løsladte) ble stiftet i 1849. Dens formål var å bevare straffede for tilbakefall på forbryterbanen. I de følgende år ble det stiftet en rekke fengselsselskaper, ikke minst etter at Fengselsstyret (i Justisdepartementet) ble opprettet 1875. Det arbeidet også for å få stiftet slike foreninger og utvirket 1878 at fengselsselskaper fikk statstilskudd.

I Oslo var det to foreninger: Foreningen for løsladte, som tok seg av løslatte fra straffanstaltene, og Kristiania fængselsselskab (stiftet i 1876), som tok seg av løslatte fra Oslo distriktsfengsel. De opprettet i fellesskap et arbeidskontor i 1894. De to foreninger tok i 1916 opp et energisk arbeid for å bringe mer fart i omsorgssaken og få i stand en fullstendig organisasjon av fangeomsorgen i Norge. Dette ledet til at De norske forsorgsforeningers landsforbund ble stiftet i 1917. Samme år sluttet de to foreningene i Oslo seg sammen.

Fra 1917 ble det opprettet lærehjem- og verneforeninger for å ta seg av unge lovovertredere og ungdom som stod i fare for å gli ut, sammensluttet 1920 i Norges lærehjems- og verneforbund. Som følge av et visst konkurranseforhold mellom de to landsorganisasjonene, gikk de i 1923 sammen i Norges forsorgs- og verneforbund. For å unngå forveksling med det offentlige omsorgsvesenet (fattigvesenet) tok forbundet i 1929 navnet Verneforeningenes landsforbund, mens lokalforeningene fikk navn av verneforeninger. I 1939 ble dets navn endret til Norges Vernesamband og lokalforeningenes til vernelag. I 1980 ble dets virksomhet overtatt av staten.

• fengselsstraffens historie
• fengsel
• Kriminalomsorgen