Fengselsselskaper, foreninger som virker for reform av fengslene og driver omsorgsarbeid for de innsatte eller tidligere innsatte.

Da kravet på reform av fengselsvesenet og fangebehandlingen satte inn for alvor på slutten av 1700-tallet, ble det i USA stiftet private foreninger, fengselsselskaper, som skulle virke for reform av fengslene. Oppgaven ble utvidet til å gjelde omsorg for fangene ved løslatelsen. Interessen for fangeforsorgen kom snart til Europa, hvor den fikk en fremstående og energisk talsmann i briten Elizabeth Fry.

I Norgeble saken første gang tatt opp i Trondheim av selskapet De nødlidendes venner, stiftet 1827 etter initiativ av generalmajor P. Birch, da det i 1832 utvidet sitt arbeid til å hjelpe barn og unge mennesker som hadde vært straffet. Det neste skritt ble tatt i Bergen i 1841 ved opprettelsen av Foreningen til moralsk fordærvede børns og unge menneskers frelse samt til menneskekjærlig omsorg for de fra straffeanstalterne løsladte forbrydere. I Oslo tok Centralforeningen til afhjelp af offentlig elendighed (stiftet 1845) seg av spørsmålet om å skaffe arbeid også til dem som ble løslatt fra fengslene. Ingen av disse foreningers arbeid med fangeforsorgen fikk lang varighet.

Fastere form tok arbeidet først da Foreningen til forsorg og beskyttelse for de fra Kristiania strafarbeideranstalter løsladte forbrydere (forkortet: Foreningen for løsladte) ble stiftet 1849. Dens formål var å bevare straffede for tilbakefall på forbryterbanen. I de følgende år ble det stiftet en rekke fengselsselskaper, ikke minst etter at Fengselsstyret (i Justisdepartementet) ble opprettet 1875. Det arbeidet også for å få stiftet slike foreninger og utvirket 1878 at fengselsselskaper fikk statstilskudd.

I Oslo var det to foreninger: Foreningen for løsladte, som tok seg av løslatte fra straffanstaltene, og Kristiania fængselsselskab (stiftet 1876), som tok seg av løslatte fra Oslo distriktsfengsel. De opprettet i fellesskap et arbeidskontor 1894. De to foreninger tok 1916 opp et energisk arbeid for å bringe mer fart i forsorgssaken og få i stand en fullstendig organisasjon av fangeforsorgen i Norge. Dette ledet til at De norske forsorgsforeningers landsforbund ble stiftet 1917. Samme år sluttet de to foreninger i Oslo seg sammen.

Fra 1917 ble det opprettet lærehjem- og verneforeninger for å ta seg av unge lovovertredere og ungdom som stod i fare for å gli ut, sammensluttet 1920 i Norges lærehjems- og verneforbund. Som følge av et visst konkurranseforhold mellom de to landsorganisasjoner, gikk de 1923 sammen i Norges forsorgs- og verneforbund. For å unngå forveksling med det offentlige forsorgsvesen (fattigvesen) tok forbundet 1929 navnet Verneforeningenes landsforbund, mens lokalforeningene fikk navn av verneforeninger. I 1939 ble dets navn endret til Norges Vernesamband og lokalforeningenes til vernelag. I 1980 ble dets virksomhet overtatt av staten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.