Feministisk litteraturteori, teoretisk tilnærming til litteraturen som skiller seg ut fra andre tilnærmingsmåter ved at den stiller spørsmål om kjønn og gjør det fra et kvinneperspektiv. Teorien har som forutsetning at kjønn utgjør en meningsbærende forskjell ikke minst i språket og kulturen, og at maktforhold og ideologi har underordnet og undertrykt kvinner og kvinnelitteratur. Den feministiske litteraturteorien, med forløpere blant forfattere som Camilla Collett, Virginia Woolf, Simone de Beauvoir, kan sies å danne grunnlaget for en kvinnelitteraturforskning som bl.a. har utfordret den etablerte litteraturhistorien ved å trekke frem glemte kvinnelige forfatterskap.

Egne nasjonale kvinnelitteraturhistorier, som Norsk kvinnelitteraturhistorie (3 bd., 1988–90), har vært viktige bidrag til å rette opp noen av skjevhetene innenfor den litterære institusjonen som helhet. Men feministisk teori er ikke en enhetlig retning, og må heller forstås som et bredt felt av tilnærmingsmåter der ingen metoderetning har vært dominerende. Det kan nevnes en anglo-amerikansk nykritisk forskning der kvinnelitteraturen forstås som en egen tradisjon, og en mer psykoanalytisk inspirert forskning der Julia Kristevas bidrag har vært viktige. Den leserorienterte litteraturforskningen har også vist seg svært produktiv ut fra feministisk perspektiv, slik feministisk teori er kommet til anvendelse i studier av minoritetsgruppers litteratur.

Den feministiske litteraturteorien har utviklet seg gjennom skiftende faser slik litteraturteorien i sin alminnelighet gikk gjennom store endringer på slutten av 1900-tallet, og kjennetegnes av en rik og kreativ metodepluralisme – slik noen av de feministiske teoretikerne tidlig slo til lyd for.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.