Når to individer innenfor en art danner spesielle forplantningsceller (kjønnsceller, gameter) som kan forene seg med hverandre til et nytt individ, sies de to individene å ha ulike kjønn.

Forplantningscellene kan hos enkelte organismer være like (isogami), men i mange tilfeller vil den ene typen kjønnsceller være større enn den andre (anisogami), og den største kjønnscellen er da som regel også ubevegelig (oogami). Den type individer som produserer store, ubevegelige kjønnsceller (eggceller), kalles hunnkjønn (symbol ♀, Venus), mens hannkjønnet (symbol ♂, Mars) produserer mindre og bevegelige kjønnsceller (sædceller).

Det biologiske grunnfenomenet med to kjønn har som viktigste oppgave å sørge for at ethvert nytt individ forsynes med en ny kombinasjon av arveanlegg. Derved opprettholdes en stor variasjon mellom individene. Nykombinasjoner av arveanlegg skjer dels i forbindelse med utviklingen av kjønnscellene, dels under sammensmeltingen av kjønnsceller fra to foreldreindivider ved grunnleggelsen av et nytt individ.

De to kjønnene har ulik bygning og atferd. Dette tjener til å sikre at de to typene av kjønnsceller bringes sammen for å grunnlegge en ny generasjon, dels å sørge for avkommets utvikling. Bygningsmessige ulikheter mellom de to kjønnene betegnes sekundære kjønnskarakterer.

Hvilket kjønn et individ utvikler, er som regel bestemt av arvelige faktorer. Meget utbredt er kromosomal kjønnsbestemmelse, slik mennesket har. Mannen har ett kjønnskromosom X og ett Y samt 22 par andre kromosomer (autosomer). Kvinnen har to X-kromosomer og 22 par autosomer. Kvinnen utvikler normalt bare én type eggceller med kromosomsettet 22 autosomer + X (homogametisk kjønn). Mannen produserer normalt sædceller (spermier) med 22 autosomer + X eller 22 autosomer + Y tilnærmelsesvis like hyppig (heterogametisk kjønn). Ved befruktningen vil en sædcelle med X gi et hunnlig individ (kombinasjonen XX), med Y et hannlig (kombinasjonen XY). På denne måten opprettholdes en tilnærmet 1:1-fordeling mellom kjønnene. Hos mennesket har genet TDF (testis determining factor) i den korte armen av en Y en avgjørende rolle i å starte utviklingen av fosterets testikler. Disse produserer hormonene testosteron (som stimulerer utviklingen av de Wolffske kanaler med sædleder, bitestikkel og sædblære) og Müller-hemmende hormon (som hemmer de kvinnelige utførselsganger eggleder, livmor og vagina).

Sjeldnere vil miljøbetingelser bestemme kjønnet, som f.eks. hos den marine rundormen Bonellia viridis. Frittlevende larver av denne ormen blir til hunner, ca. 14 cm lange, pølseformede dyr. Larver som slår seg ned på hunnens snabel, utvikler seg til hanner, 2–3 mm store dyr, som tar opphold som parasitter i eggsekken, der de befrukter eggene. Se også kjønnsproporsjon.

Hos bakterier finnes en kjønnsfaktor (F). Bakterier med F-faktor i kromosomet kan overføre sitt kromosom til en bakterie uten F-faktor. Det kan så skje en genetisk rekombinasjon av giverens og mottagerens kromosomer. Differensieringen i F- og F+-bakterier har tilsvarende funksjon som kjønn hos planter og dyr.

Protoktistene er en gruppe i det alt vesentlige av encellede organismer, og de fleste har en eller annen form for ukjønnet formering. Men kjønnet formering forekommer også, ofte i en kombinasjon med den ukjønnete formeringen. Den kjønnete formeringen kan være alt fra en sammensmelting av identiske kjønnsceller (isogami), sammensmelting av en stor hunnlig kjønnscelle og en mindre hannlig kjønnscelle (anisogami), sammensmelting av en liten, mobil hannlig kjønnscelle og en stor, immobil hunnlig kjønnscelle (oogami), eller konjugasjon. Jfr. grønnalger og infusjonsdyr.

Hos en del alger er det ingen morfologisk forskjell mellom de to kjønn eller deres forplantningsceller, men de er fysiologisk av to typer, ÷ og +. De hannlige kjønnsorganene kalles anteridier, de hunnlige oogonier. Hos noen makroalger inngår mikroskopiske haploide stadier i livssyklus, hos andre kan det være veksling mellom morfologisk like haploide og diploide stadier. Kjønnet formering hos mikroalger er kjent bl.a. hos diatomeer, kiselalger, hvor det dannes auxosporer. Hos de fleste mikroalger er kjønnet formering ikke kjent, men veksling mellom morfologisk ulike former er påvist, f.eks. Phaeocystis. Bevegelige stadier med flageller kan finnes både som gameter, zoosporer og vegetative celler i livssyklus, eller som permanent tilstandsform hos flagellatene.

Den kjønnede formeringen hos sopp er mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen. Algesopp kan ha egne kjønnsceller, ofte dannet i spesielle organer. Hos høyere sopper, Eumycetes, finnes aldri selvbevegelige kjønnsceller, og bare i enkelte grupper dannes egne kjønnsorganer eller kjønnsceller. Se sopp.

Hos dyr dannes hannlige kjønnsceller i testikler, hunnlige i eggstokker (ovarier). Vanligvis er dyr særkjønnet, men hermafrodittisme (tvekjønnethet) forekommer (som hos meitemark og reker, samt enkelte snegler og fisk). Vår dypvannsreke er først hannlig hermafroditt, dvs. et individ fungerer først som hann, senere i livet som hunn.

Kjønnsorganene anlegges dobbelt, både hannlige og hunnlige, men tidlig i fosterlivet går utviklingen i én retning, enten hannlig eller hunnlig, som regel bestemt av arvelige faktorer, sjeldnere av miljø. Utviklingen styres bl.a. av kjønnshormoner. Foruten en differensiering i testikler og eggstokker og deres utførselskanaler og paringsorganer, får individer av de to kjønnene også forskjellig utseende (kalt kjønnsdimorfisme), og de viser ulik atferd, særlig i forbindelse med paring og yngelpleie. Som regel er hannen mest iøynefallende, ofte prangende og tar initiativet til at paringen kommer i gang. Som en del av denne atferden inngår i mange tilfeller en konkurranse mellom flere hanner om hunnen eller hunnene. I yngelpleien er hunnen som oftest den mest aktive, og særlig langt er denne utviklingen gått hos pattedyrene, der det befruktede egget utvikles i en livmor og avkommet senere dier moren.

Paringen sikrer at kjønnscellene (gametene) møter hverandre. Intim kontakt mellom hann og hunn er en forutsetning for befruktningen hos dyr med indre befruktning. Hos disse er hannen utstyrt med et paringsorgan, som bringer sæden (med sædcellene) over i hunnen, som har et tilsvarende mottagerorgan.

De fleste dyr har artstypiske mønstre for sin atferd i forbindelse med paringen. Hos høyere dyr, og særlig hos mennesket, har kjønnsfenomenene, i tillegg til den primære oppgaven å sørge for opprettholdelse av stor variasjon ved arvemessig rekombinasjon, fått formidable overbygninger både fysisk, psykisk og atferdsmessig. Kompliserte atferdsmønstre som f.eks. flørt, dans, sang og dypt følelsesmessig engasjement er ytringer som har nær sammenheng med kjønnsfunksjonen, men kan også ha andre oppgaver. Selv om kjønnsfenomener er nøye knyttet til artens formering, er deres biologiske hovedoppgave ikke alene en formering, men å sørge for variasjon på grunnlag av arvemessig rekombinasjon. Ukjønnet formering (knoppskyting, yngleskudd, rotskudd, stengelutløpere osv.) kan være effektivt til å produsere mange nye individer, men alt dette avkommet får samme arvemessige utrustning som opphavet.

Se også befruktning, formering og partenogenese.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.